BOLETTE FREDERIKKE AAGAARD (BODIN)   1855 - 1930  avskrift utført av Siri Eriksen

Bolette Frederikke ca. 1875

NOTEBOOK FRA SOMMEREN 1892


Dampskipet Sterling

Forord:
Sommeren 1892 reiste Fredrik Adolf Aagaard med sin mor Bolette Frederikke Bodin Aagaard over nordsjøen med dampskipet " Sterling " for å besøke onkel Lauritz Bodin og ellers venner i England og Skotland. Hennes reiseskildring er unik og av stor interesse i hvertfall for oss slektninger. Jeg har originalmanuskriptet - en liten gråbrun notebook, 1d(ime), hundred pages, creamlaid notepaper, suitable for pen and pencil. Hun har fin håndskrift og alt er skrevet med blyant. Jeg har omskrevet stort sett til vår norske skrivemåte, men beholdt noen orignale ord, aldri tilføyet noen og tegnsetteingen er original.

God lesning og God Jul fra Siri (Julen 2003)

SOMMEREN 1892

Fredag 8 juli forlot Adolf og jeg Sandefjord. Gurine var på stasjonen med deilige blomster til meg, som holdt seg like friske til vi var her. Margrethe var også oppe for å si farvel til meg. Mor og Gua fulgte til Laurvig, de ville gjerne sett oss ombord, men dampskipet var forsinket, og de måtte gå tilbake med siste aftentog.

Samtidig la "Sterling" til ved bryggen. Etter å ha sett mor og Gua avsted gikk så Adolf og jeg om bord, hvor vi straks ble vist stor vennlighet av kaptein Holbye.

Først kl. 7 lørdag morgen kom vi avsted. Det varte ikke lenge før jeg følte meg uvel og ikke varte det lenge heller før jeg måtte ut over rælingen, Adolf var også temmelig sjøsyk. Langesundsfjorden var vemmelig. Til Arendal kom vi omtrent kl. 1 middag, der lå vi til kl. 3. Mary Bryn var på bryggen for å hilse på oss og hadde visitkort med fra Lauritz og hans forlovede. Lauritz" kjæreste kom senere ned. Lauritz var forhindret. Mary hadde bud med fra tante Sophie, at hun gjerne ville se oss, så hvis dampskipet lå så lenge måtte vi endelig komme deropp. Men da det var en 20 minutters gange deropp og jeg var nokså trett etter sjøsyken, så foretrakk jeg å bli om bord.

Mary var den samme naturlige søte pike som før og vi hadde en lang pasiar om gammelt og nytt; hun ble om bord til skipet skulle gå. Adolf var litt ute i byen og beså seg og var på posthuset med brevkort hjem. Restauratøren hadde med seg sin sønn, litt yngre enn Adolf, dette var et hyggelig selskap for Adolf på hele turen. Om bord traff jeg flere hyggelige medreisende, men den første halvdel av turen kunne jeg ikke nyte noe godt av deres selskap, især var der en skotte som tok seg meget faderlig av meg. (I det hele tatt hvor meget utlendingen står over de fleste nordmenn, når det angår å hjelpe og være galante mot damene). Først søndag middag den 10de var jeg riktig meg selv igjen, jeg følte meg nå så frisk som en fisk.

Nordsjøen lå speilblank for oss, med det mest strålende solskinn. Nå frydet jeg meg tilgagns, tok igjen av mat og drikke alt hva jeg hadde forlist. De kunne traktere ordentlig om bord i "Sterling" 6 a 7 retter mat til middag. Ville vi ikke gå ned å spise fikk vi det båret opp på promenadedekket til oss hvor vi satt under solseglet i en gemytlig klynge. Jeg stiftet nå bekjentskap med en candidat Schørn, det var en forferdelig hyggelig mann, og vi hadde oss mangen koselig pasiar sammen, han var fra nå av min bordkavaler. Søndag formiddag var det både norsk og engelsk gudstjeneste om bord, den norske holdtes av assistenten ved den norske sjømannskirke i Cardiff (hans navn har jeg glemt) den engelske ble holdt av en gammel engelskmann. Jeg følte meg enda ikke vel nok til å være tilstede, ville heller sitte oppe i luften, derimot var jeg tilstede ved den engelske andakt om aftenen, der besto ved at der ble spillet og sunget en hel del engelske sanger, deriblandt flere av sankyes som jeg kjente og istemte med.

Det var omtrent 50 engelske og skotske turister om bord. Da fullmånen steg opp om aftenen var det vidunderlig deilig, å ja det var en deilig aften og natt utover. Tidligere om ettermiddagen så vi en mengde små hval (springere) som frydet seg ved å hoppe omkring i solstrålene på havflaten. Først kl 2 om natten gikk vi nedenunder, de fleste av oss hadde nok helst vært oppe hele natten da vi jo hadde tenkt å være i Tyne Dock kl 4. Men nå kom tåken så tykk at det ikke var rådelig å være oppe lenger. Straks begynte tåkeluren å gå, så det ble ikke stor ro å få, jeg for min part sov slett ikke, lå blot og kikket ut gjennom gluggen i veggen.

Kl 4 mandag morgen ble det altfor stygt å høre på, tåkelurene gikk fort vekk. På de forskjellige slags lur kunne vi høre at vi rundt om oss hadde en 6 til 8 skip, som delte skjebne med oss, en hjuldamper hørte vi like innpå oss uten å kunne se det minste. Mange av oss kledde oss nå fullstendig på og gikk på dekk, da vi syntes det var tryggest i tilfelle noe skulle inntreffe. Gleden ble stor da vi omtrent ved 6 tiden hørte åreslag og så losbåten legge til ved siden av oss. KL 7.30 kom vi inn i Tyne Dock.

Kapteinen hadde sagt meg at jeg ikke kunne vente Lauritz om bord før ved 8 tiden, så jeg ga meg stor ro om bord, gikk inn i salongen og drakk kaffe osv. Så kom tollbetjentene og ba meg lukke opp min store koffert, jeg hadde en gru for at de skulle rote altfor meget opp i mine saker. I det jeg lukket opp sa jeg på så godt jeg kunne på gebrokkent "Here is nothing for you". Jeg kunne ikke la være å le av meg selv, for jeg var slett ikke sikker på enten det var ting å fortolle eller ei. Men de trodde meg på mitt ærlige fjes, så på meg og lo og sa "alright" og slo dermed lokket i uten så mye som å løfte på lakenet som lå over. Straks etter ropte kaptein Holbye til meg " Fru Aagaard ser de hvem det er som kommer der" og da jeg ser oppover dokken ser jeg Lauritz og Fredrik trave nedover imot oss. Straks var de om bord og nå følte jeg meg i god trygg havn.

Vi hadde nå vel en times tid å vente før toget gikk til Sunderland. Etter å ha vært om bord en liten stund, gikk Lauritz og vi andre samt Hans Dessen med frue opp i et hotell og drakk limonade. Snart bar det så av sted igjen og vi kom til Sunderland, hvor Lily og Ida møtte på stasjonen. Lauritz tok vogn og snart var vi her hjemme hvor Sophie med lille baby på armen sto ved vinduet og ventet oss. Lauritz og Sophie har et nydelig hjem og alle barna så søte.

Der er riktig vakkert i Sunderland, her er en meget smukk park med deilige blomsteranlegg omtrent som på St.Hanshaugen i Christiania. Aldri har jeg sett så frodig eføy som her. Hele gardsrommet her er omringet av eføy i espalier. Tirsdag 12te var jeg i parken og hørte på musikken, der var proppende fullt av mennesker. Onsdag var jeg oppe hos Jennie, hun hadde det også så utmerket pent. Lille Mary der var så bitteliten forresten frisk og kjekk. Oscar var en plugg det var kar som hadde lunger, han så så kjernefrisk og sunn ut, lignet meget på Minas barn. Vi var også sammen med Jennie inne hos hennes foreldre som bor like ved siden, det så ut til å være snille hyggelige mennesker.

Tordag 14de kl 7 om morgenen reiste Sophie og jeg til Skotland. Vi tok tur og retur til Edinburg, da vi først ville innom der og likeledes ville ta innom der på tilbakeveien. Vi kom dit kl 12.30 middag. Gikk først opp i en restaurant for å få middag, så sporensteks ut til Holly Road, men møttes ved ankomsten der med den beskjed at det ikke var anledning å få bese slottet den dagen, da der holtes "Election". Vi forsto ikke riktig hva skotten forklarte oss, men kunne forstå av alle de flotte ekvipager som sto utenfor samt av den tummel inne på slottet at det var noe som foregikk der inne. Vi bestemte oss da til å bli stående en stund utenfor og ikke angret vi på det, for om en kort stund fikk vi se et opptog som kanskje ikke en blant tusen har sett. Det var hele den skotske adel fra alle kanter av landet, som hadde parlamentsvalg. De fornemste av fyrstene bar lange lyseblå og grønne silkekapper som slepet langt etter dem. Kappene var kantet med hermelin. De bar i hånden store septere (kronregalier), som nok skal være av det pureste gull hører jeg. De steg så inn i sine vogner og av sted bar det. Det sprudlet alt sammen av rikdom og velvære. Vi kunne altså ikke komme inn på slottet den dagen, måtte håpe på bedre lykke når vi kom tilbake. Vi gikk nå gjennom den gamle gaten (High Street) som i Maria Stuarts tid var hovedgate. Det var ennu tilbake en hel del av de gamle husene. Det var noen forunderlige bygninger, den skotske reformator John Knox^s hus så vi også , det lå i den gaten. Denne gaten strekker seg i lik linje fra det ene slott til det andre, den tok oss to timer å gå, endskjønt vi gikk alminnelig hurtig gange. Vi var nå ved "Edinburg Castle", beså hele slottet, så Maria Stuarts rom der, likeledes en del gull og diamantsmykker, en gullkrone samt en del våpen og septere. Ute på plassen foran slottet så vi en avdeling høilændere eksersere, det var morsomt å se, de var så kjekke i sin høilandsdrakt.

Nå var vi forferdelig trette, det var ikke mer enn vi kunne holde oss oppe, gjennom en tverrgate var vi så heldig å finne hurtig ned til Walter Schots Monument. Dette monumentet var nemlig vår rettesnor hvor det sto like straks ved stasjonen og likeledes ved den kafé hvor vi spiste. Etter å ha drukket te gikk vi etpar ærender for å kjøpe litt med til Carls bam og så bar det av sted til stasjonen. Kl henved 10 var vi i Glasgow, hvor Carl og Agnes var på stasjonen for å møte oss, tok så sporvogn og etter en halv time var vi i Carls hjem hvor Lilly hadde dekket det deiligste engelske tebord for oss, med en 5 a 6 forskjellige kaker, marmelader o.s.v. Straks kom så også Bjarne som var tatt ned fra Greenoch for å treffe oss. Lilly er en søt kone og barna er også søte, Carl Oscar var en flink hjelpsom gutt. Vi satt nå og pratet til midnatt, så gikk Sophie og jeg hjem med Agnes for å ligge der om natten og Bjarne tok det siste tog tilbake til Greenoch. Vi skulle være hos Agnes om natten, fordi vi tre skulle av sted tidlig neste morgen; men i stedetfor å gå tilkøis ble vi sittende oppe å pasiare, spille og synge til kl 3. Agnes og hennes broder Ascher var henrykt ved den norske musikk, jeg måtte spille flere av "Harsets norske folkemelodier" samt et par av Griegs. Arshers sang utmerket både godt og pent og var en meget tekkelig mann.

Kl 8 neste morgen reiste vi ut på vår tur, var på mange forskjellige steder, deriblandt Gurroch og Interari, gikk med i dampskipet "Lord of Tiles" opp til Loch Eck. Vi reiste hele dagen delvis med jernbane, deligenee eller dampskip. KL 9 aftenen var vi tilbake i Glasgow, etter å ha hatt en nydelig tur. Vi drakk alle te hos Carl igjen hvor også Erling Anstensen var kommet. Lørdag ettermiddag hadde vi en deilig kjøretur. Carl leiet en stor vogn som rommet oss alle, vi beså de største severdigheter i Glasgow, og var inne i den botaniske have, den var storartet nydelig, men også en nydelig varme, så vi var glade ved å gå fort igennom. Om aftenen kom Bjarne og Erling igjen, Bjarne og jeg var ute den aften til kl 12, da var ennå alle butikkene oppe og Bjarne spanderte moreller, sukkertøy og valnøtter på meg. Jeg sov nå om natten hos Carl, og Sophie hos Agnes. Bjarne ble også natten over, men måtte reise ned igjen til Greenoch søndag morgen. Søndag aften var vi alle i katedralen hvor det var et deilig orgel og et vakkert sangkor. Det var en ganske ung prest som forrettet, jeg forsto naturligvis ikke et ord, men jeg likte å se den naturlige måten på hvilken han fremsa alt, så aldeles

blottet for all affektasjon. Søndag aften fulgte jeg atter med hjem til Agnes, da vi mandag morgen skulle ut på tur igjen. KL 9 mandag morgen tok vi av sted og hadde en over all måte herlig tur. Jeg erindrer ikke alle steder vi byttet befordring, de steder som har festet seg mest ,i min erindring vil jeg blot nevne. Den yndigste plet var "Loch Cathrine" (Kætren) ja her var vidunderlig deilig, jeg måtte uvilkårlig tenke på om det kunne være vakrere i paradiset. "Loch Lomond" var også deilig. Den høyeste fjelltopp " Ben Lomond" 3200 fot over havet reiste vi like forbi, det var kun få dager siden man hadde sett sne på toppen. "Dumbarton" så vi både fra sjøsiden, likeledes gikk vi innom stasjonen der på hjemturen om aftenen, jeg måtte tenke på de trinn her lå etter Bror Lauritz, det var i min konfirmasjonstid han var der. Det yndige stedet nede ved kysten "Rossy"; det var der nede Carl nå var etter sin sykdom, ja der så riktignok sundt og trivelig ut, og så ut til med rette, å kunne bære sitt navn av "Skotlands Madeira". KL 11.30 aften kom vi hjem til Carl hvor Lilly som alltid ellers hadde det koselig for oss. Tirsdag var det ikke mer enn jeg ble påkledt til vi skulle reise for alvor fra Glasgow, jeg var forferdelig trett, frøs og svettet om hverandre og hadde dyktig vondt i halsen. Jeg visste jeg hadde en anstrengende dag foran meg i Edinburg, så det var med litt engstelse jeg imøteså dagen. Det gikk dog over forventning godt.

Etter nå å ha sagt farvel til alle Kjære kjørte vi med sporvogn til stasjonen, Carl og Mr Alexander fulgte oss dit, og snart bar det avsted, ja møtes og skilles er verdens gang og man må_ finne seg deri. Agnes fulgte med til Edinburg, hun var vår tro ledsager på hele Skotlandsturen og jeg ble meget glad i henne. Vi gikk først og fremst til Holly Road, jeg var ikke så rar, men syntes umulig det kunne gå an, å reise hjem før jeg hadde besett meg der. Det var forunderlig å gå gjennom de gamle haller og tenke på alle de tildragelser som knyttet seg til disse.

Maria Stuarts audienskammer er 24 fot langt og 22 fot bredt, der er 2 vinduer et mot nord og et mot syd. Taket var panelt og med forgylte navnetrekk og våpen av kongelige personer. Veggene var betrukket med panelte tepper men farvene var delvis bleknet av tidens hånd. I dette værelse sto det en stor seng, den hadde visst i sin tid vært et prektig stykke møbel, dens forheng var av opphøyet fløyel, men det smuldrer nå altsammen hen. Det var i dette værelse Maria Stuart hadde sine ikke alltid blide møter med reformatoren John Knox.

Sovekammeret er 22 fot langt og 18 fot bredt, opplyst av to vinduer et mot syd og et mot vest. Her står dronning Marias seng. Draperiene er av purpur farvet damask med grønne frynser og dusker. De romantiske og historiske minner som knytter seg til dette rom gjør det utvilsomt til det mest interessante værelse, og det nå triste utseende de sorgfulle og redselsfulle scener, det har vært et taust vitne til. På nordsiden i dette værelse er det en liten dør halvt skjult av veggteppene, som går ut til den hemmelige trapp opp av hvilken Darnley og hans medhjelpere kom for å myrde Riccio. (Hu! Den trappen var stygg å se ned igjennom). Ved siden av den ovennevnte hemmelige dør leder en annen dør inn til dronningens spiseværelse det var her den ulykksalige sanger Riccio ble myrdet for dronningens øyne. I det ene hjørnet gikk en dør inn til hennes påkledningsværelse det var 10 fot i firkant og behengt med broderier.

Ja nå får vi forlate Holly Road, jeg er glad for å ha vært der og sett det alt sammen. Den gamle hall hvor alle de gamle malerier hang var også svært morsomt å se. På tilbakeveien var vi inne og beså "St. Giles Kathedral", rundt hele kirken hang det gamle flagg som hadde vært med i forskjellige kriger de var aldeles sønderflenget og avga et sørgelig skue av krigens redsler. Inne i en avdeling av kirken, så vi "St Giles" sarkofag.

Etter nå å ha sagt farvel til Agnes, gikk vi med toget kl 7 til Sunderland, hvor vi ankom kl 12 midnatt. Vi hadde telegrafert Lauritz ved avreisen til Edinburg, så han møtte oss på stasjonen. Jeg var nå glad for å være hjemme igjen, var nokså engstelig for min hals, som jeg følte ble verre og verre. Det hadde vært anstrengende, men også uforglemmelige dager i Skotland.

Neste dag holdt jeg sengen til over middag og var dyktig ussel, Lauritz ville straks sendt bud etter lege, men det ville jeg slett ikke. Da jeg endelig kom opp og fikk kledt meg på gikk Lauritz og jeg til legen. Det var en nydelig ung mann hadde jeg visst hvor snill og pen han var hadde jeg nok gått før. Han trøstet meg med at han ville sende opp til meg noe å bruke og at det snart skulle bli "alright". (Det var en temmelig sterk inflamasjon og en liten halsebyll, men intet i likhet med difteri). Det tok da allikevel hele uken før jeg ble så nogenlunde bra.

Lørdag den 23 juli. I ettermiddag har jeg vært med Sophie i flere butikker, ak den der blot havde lidt mere penge, her er mange ting så svært billige, Sophie kjøpte hatt til Adolf og Fredrik og Adolf kjøpte seg en prektig grå kappe for pengene han fikk av bestefar Bodin. Vi var også på på visitt hos mrs Campbell hvor vi drakk te med babykake, en forunderlig skikk med den kaken synes jeg. Søndag 24 var Sophie og jeg i den tyske kirke, jeg var rent stolt av å kunne gjengi meget av talen, da jeg kom hjem. Etter gudstjenesten talte jeg med pastor Harms og hans to døtre. Om ettermiddagen tok Lauritz, Johnny, Adolf, Freddy og jeg ut til Roker, dette var et deilig sted. Nordsjøen sto like på her. Herrer og damer og barn badet om hverandre, det ville jeg dog betakke meg for, men det var morsomt å være tilskuer.

Kl 20.15 gikk Lauritz, Johnny og jeg sammen med Mr. Og Mrs. Errington til Victoria Hall, der så vi storartede lysbilder hørte deilig musikk og sang. Der kunne gjerne blitt fare, for det oppsto fullstendig panikk, som dog stiltes ved at direktøren trådte frem på scenen og ba folk å forholde seg rolige, at det blot var noen som hadde besvimt og måtte bæres bort. Dette er jo det samme huset hvor 183 barn for noen år siden fant sin død, så det er jo ikke så underlig at folk er engstelige. Mandag 25 kom Pastor Grøndahl og ble til 27. Fredag 29 reiste Lauritz, Miss Campbell, Adolf og jeg til "Bamard Castle". På veien passerte vi den malerisk beliggende gamle Durham Cathedral, ved hvis side vi så levningene av det gamle slott. Det var som det deiligste maleri. Ikke mindre malerisk lå "Barnard Castle", de høye ruiner var aldeles omslynget av eføy som slynget seg inn gjennom alle rifter og revner. Vi var omtrent en 5 timers tid i "Barnard Castle", var inne på hotell "Queens Head" hvor vi drakk te med mange deilige saker til. I " Barnard Castle" beså vi også et stort nytt museum". Hadde deretter en nydelig spasertur oppover langs elven, der så jeg den høyeste jembanebro jeg har sett, vi så togene fare av sted langt oppe i luften over våre hoder, (ja det er noe rart i verden og på Moss).

Tirsdag 2 august tok Lauritz, Miss Campell og jeg med jernbanen til en liten stasjon straks i nærheten her, gikk så med et annet tog til South Shields, denne byen likte jeg svært godt. Vi var inne og drakk kaffe i et hotel, da vi hadde måttet springe like fra middagsbordet for å nå toget. Herfra tok vi med dampskip like over floden, til et yndig badested ved navn "Tynemouth". Vi beså oss litt her og spaserte så ned til bryggen i North Shields, hvorfra vi skulle ha Times Dampskipsfart opp "Tyne" til Newcastle. I North Shields gikk vi gjennom den styggeste gaten der, det var forferdelig å tenke på, at mennesker virkelig kan leve og trives i en sådan luft, men det var da også bærmen av befolkningen vi for størstedelen så her. Jeg var ganske bange for at lade min kjole komme i berørelse med gaden, ja dette var riktig et sted hvor basillene kunne florere. På turen opp til Newcastle passerte vi "St. Petters Potten" ved hvilket Onkel Barfoed i sin tid var, og hvor det lå så mange skritt etter ham. Newcastle så ut til å være en trivelig by, men da vi antok å komme tilbake der en annen dag og vi hadde brukt så mye tid på de andre stedene så ble vi ikke så lenge der den aftenen. Etter å ha gått litt rundt og vært inne og spist aftens på et hotell, tok vi hjem med 10 toget.

Torsdag Ste var vi alle samt fru Waage i "Roker" hvor vi drakk te. Baby og Maggie var også med. 5te Fredriks gebursdag var Kaptein Waage med frue og 2 gutter her til aftens, her kommer forresten fort vekk norske kapteiner enten med eller uten fruer. 7de var Johnny, barna og jeg oppe på "Stunstall Hill". Det er det høyeste punktet her i nærheten og ligger omtrent en halv times spasertur fra byen. Om søndagene er det alminnelig valfart derut. "Stunstall Hill" er vel omtrent så høyt som Mølleraasen hjemme, knapt nok det; men i stedet for fjell, er det blot løse jordlag med gress over. Der var forresten vakkert deilig utsikt langt utover nordsjøen. Tirsdag 9de reiste Lauritz,Sophie,Adolf og jeg til Bell-Quay (Belki) hvortil vi var innbuden av Kaptein Andersen for å se hans nye dampbåt "SS Ragna" bli døpt og gå av stabelen. Fru Andersen døpte skipet, det vil si : fra bauen av skipet var trukket en line i hvis nederste ende der var festet en Champagneflaske hvorpå var bundet en stor silkesløyfe i norsk nasjonalfarve. Skipet selv var pyntet av flagg og vimpler overalt. Idet så skipet begynte og gli, kastet fru Andersen flasken mot siden av skipet med de ord "Hell og lykke følge Ragna". Der var en hel del både norske og engelske samlet. Det bar nå inn til de to engelske skibsbyggere hvor det ble holdt en masse taler, hvoriblandt også en for Lauritz, som det norske Veritas representant. Her fløt champagnen så det hadde god skikk.

Alle vi norske som var invitert av kapteinen gikk nå opp i hans private logi, hvor vi fikk en storslagen diner, deretter kaffe. Den ene talen løste den annen av og vi hadde et fornøyelig måltid. Vi var 14 til bords 4 damer og 10 herrer. Baketter sang og spilte vi norske nasjonalsanger. Å vi hadde forferdelig moro. Neste dag var Adolf og jeg invitert til middag om bord i "Charles Ra", Lauritz skulle vært med men ble forhindret, så han kom først om ettermiddagen. Vi tilbrakte en hyggelig dag om bord i det vakre skipet.

Søndag 14de var det stor stas i den engelske kirken, det var den såkalte "flowers service" det er en takkegudstjeneste for årets grøde, det var tusener av barn oppe og ofret sine blomsterbuketter, like fra rikmannens barn til de barbente små skapninger. Johnny og jeg var i kirken og fikk oss anvist en meget god plass, men varmen og blomsterduften var overveldene, så jeg fikk dyktig vondt i hodet. En gammel mann besvimte i kirken. Det var deilig musikk og sang, talen handlet mest om blomster, hvoriblant især Reseda og Forglemigeien ble fremhevet.