| GUSTAVA KIELLAND AAGAARD 1880 - 1963 avskrift utført av Knut Erik Aagaard |
 Tante Gua ca. 1895 |
04.09.1960:
Småt og stort som tante Gua husker.
Min barndoms gate Bugaardsgaten eksisterer ikke lenger på kart eller skilt. Noen mennesker som ikke selv hadde denne gaten til hjem eller lekeplass, fant på å dele den i to, som de kalte Torvgaten og Prinsens gate, henholdsvis nedre og øvre del av Bugaardsgaten. Men vi som hørte til i Bugaardsgaten, har våre minder fra en stentrapp, et portrom, et vindu som fremkaller bilder i vårt sind, når vi passerer dem. Nå vil jeg gjerne at Øivind, Tutta og Viggo, Kai, Hans, Jon, Knut Erik, Siri og Marianne, skal få se litt av det gamle tante Gua ser, når hun næsten hver dag går gjennom Bugaardsgaten.
Tomta, Aagaards plass, retning mot Rådhusgaten.
Når jeg kommer fra byen eller fra skolen, og går tvers over Aagaards plass, eller tomta eller Aagaardstomta som den populært kalles, kommer jeg like mot Aagaardgården, bestefar Aagaards gård, den eldste gård i Sandefjord. Den er nå helt ominnredet i 1ste etasje som nå er utstillingslokale. 2 etasje har ennå sine lavloftede værelser med bjelketak og små vindusruter. I det midterste vinduet sat sedvanlig bestemor Aagaard med sin bok, sit strikketøi og sine regnskaper. Det eneste husarbeide jeg husker bestemor Aagaard gjorde, var å stille opp de eggene vi barna samlet inn nede ved hekken, når hønsene hadde verpet der i neslene, og jeg husker ennda hvor armene mine brente efter neslene, men det hjalp godt når jeg fikk sur melk til å smøre på. Når bestemor Aagaard sat der oppe ved vinduet sit, kunne hun holde øye med oss barn som tumlet om i forhaven, som lå på den andre siden av gaten.
Det hvite havestakittet gikk helt fra det store hvite huset og opp til det store røde huset, som begge tilhørte bestefar Aagaard. På oppsiden (nordsiden) av Aagaardgården lå det i min barndom fjøs, stall, høyloft og vedskjul, hvor Lars holdt til, når han ikke hadde arbeid på tomta eller hadde kjøring. Lars på tomta som vi kalte ham, eller Lars hos Aagaard som andre kalte ham, var vår gode venn. Lars med kone og sønn, pikene, folkene i butikken og på tomta, hørte alle med til husholdningen, så bestemor Aagaard hadde vel mer enn nok å gjøre med administrasjonen av den store husholdningen, så hun rakk ikke med husarbeide. Hennes interesser var litteratur, særlig Dickens og musikk, og det var stadig høytlesning og musikk om aftenen, særlig når flere av sønnene var hjemme.
Bak alle uthusbygningene var det en stor have, bakhaven, som gikk helt ned til bekken, Ruklebekken, og bak den mot vest, der hvor nå Sandefjordsvegen kommer til å gå, lå bærgetræet (?), et træ (?) eller et jorde som tilhørte Gunnhilde og Johannes Berg på Pukkestad, den gård som nå er bymuseum. Bekken er nå overbygget, men i min barndom kunne den gå strykende nedover, og oppover Modalen var det vann nok til at folk lystret etter fisk der. I den store bakhaven var det fullt av frukttrær, et sommerpæretræ hadde min far plantet, og en kone som bodde i Aagaardgården i 1925, kom en dag opp til mama med en pose pærer fra det træet.
Av frukter husker jeg best noen kjempestore rødfiolette sviskeplommer og av fruktene i forhaven husker jeg best gravenstenene, som det var en slik overflod av, at vi bar store rullekurver inn også til oss, når vi hadde høstet. Vi barna hadde lov til å forsyne oss av nedfallsfrukten, og hver morgen før vi gikk på skolen stakk vi innom haven og fyllte skoleveskene med frukt, så da var det mange av klassekameratene som ville være sammen med oss i frikvarteret for å få smake. ”Du redde sag” (?) klang det rundt om oss, så lenge forsyningen rakk.
Like innenfor haveporten stod et hvitt lysthus, og på hver side av det et stort rødtjørntræ, dryssende fullt av småbuketter, som jeg kan se for meg den dag i dag, når jeg går forbi. Men når jeg i dag går oppover gaten, så står høyvekta der hvor haveporten var, og døren som førte inn til en havestue, fører nå inn til et møbellager.
Om sommeren sat vi i havestuen med åpen dør ut mot gaten. På den ene siden av havestuen var dagligstuen, og på den andre siden var storstuen, hvor vi holdt til om søndagen. Jeg ser bestefar Aagaard sitte på den sorte hestehårssofaen med det ene benet opp, og jeg elsket å ligge med hodet på maven hans, for når han lo, rystet hodet mitt opp og ned som en ball. Nordenfor storstua var butikken og kontoret.
Bestefar Aagaard hadde 13 seilskuter som dro ut i verden hver vår, når fjorden var åpen. De var lastet med trælast, som kom fra skogene i Lardal. Når bøndene kom med tømmer, ble det losset av på tomta, hvor det stadig lå tømmer(- …) som vi barna lekte på. Når bøndene skulle ha oppgjør, fikk de halvparten i kontanter og halvparten i varer. For i butikken hadde bestefar mesteparten av det bøndene trengte, og dessuten alt det som trengtes til skutene: seilduk, taugverk, mel sukker, kaffe og det som interesserte oss mest: svisker og rosiner.
Når bestefar kom på visitt til oss, stod vi alltid med forventning når han stakk hånden i baklommen på bonjouren, for da kom det gjerne svisker og rosiner frem, og vi tænkte aldri på at det ikke var særlig renslig å ha dem løse i lommen. ”Litt skitt i maten gjør ikke nor”, sa gamle Maren. Hun var etslags inventar som hadde hørt til, og hørte til hos bestemor, så langt tilbake vi husket og så lenge hun levet. Hennes kjenningsmelodi var et langt ”isksek” (?) når hun kom gjennom døren med en bøtte eller lignende, men hun var et godt og elskelig vesen som stadig stod til tjeneste for oss, når det gjalt å få en klatt deig til å bake av eller lignende.
Det var også en annen tro tjener som aldri glemte oss selv etter at hun fikk sitt eget hjem og mange barn. Det var Stina. Når noe stod på i vårt hjem, enten det var sorg eller glede, kom alltid Stina til hjelp. Da mannens fortjeneste ikke var nok for den store familien, tok Stina mot vask, iallfall fra de familiene hun kjente godt. Jeg ser for meg Stinas to barn komme med en stor rullekurv mellom seg. De to er nå store og rike folk i Sandefjord, men den ene, datteren Dora, har iallfall ikke glemt turene med rullekurven. Da det var vanskelig med mange ting under krigen, kom Dora en dag opp til oss i Leikvoldgaten med et par fine strømper til Rachel og meg. ”Det er takken for alle de tiørene jeg fikk av bestefar når jeg kom med vasken”.
Det store hvite huset, som nå er Prinsens gt. 7 og likeså det store røde huset, nå nr. 11 tilhørte begge bestefar Aagaard. De to husene ble hjem for to av bestefars syv sønner. Nr 7 fikk Waldemar, altså min far, og no. 11 fikk Lauritz. De to Aagaardguttene ble gift med hver sin pike fra Bodingården, på østsiden av Aagaardtomta. Bestefar Bodin hadde en løkke som strakte seg helt forbi den nåværende folkeskole. Bestefar Bodin skjenket byen tomt av sin løkke som skulle gå nord-syd, da bestefar mente at byen ville utvide seg til den kant. Denne gaten heter på det første kartet Bodins gate, men da bestefar ikke ville ha sit navn med, ble den kalt ”Løkkegaten”! Det navnet hadde den i hele min barndom og ungdom, helt til de samme menn som hadde slik smak for fine, fyrstelige navn, kalte den for Dronningens gate.
Bodingården (Rådhusgaten 11) ble under okkupasjonen nærmest et beryktet sted, som man nødig gikk forbi i mørke, da tyskere og dårlige nordmenn hadde sit tilhold der, så det nærmest var en drikkebule. Da bestemor Bodin ble alene med omsorgen for barna, lærte hun fotografering, og ble Sandefjords første fotograf. Hun innredet et atelie i gården og jeg husker at det i min barndom var bortleid til en fotograf.
Gårdens nabo nordover, var en gård som kaltes ”Husumgården”, en grå gammeldags gård med trapp opp til en svalgang i 2. etasje. Det må ha vært bortfestede tomter, så leierbne betalte festeavgift til bestemor, men hvordan tomtene er gått over til kommunen, vet jeg ikke. Det må ha vært noen vældige arealer mine to bestefædre eide i sin velmaktstid, før seilskutenes tid var forbi.
De husene vi nå ser rundt tomta, eksisterte ikke i min barndom, så tomta var flere ganger større enn nå. Mellom vårt hus, No. 7, og tomta var det et høyt plankegjerde, likeså mellom tomta og fronthaven, men ikke høyere enn at ”Boan” og jeg med letthet kløv over.
Når 17. mai nærmet seg var det liv og arbeid på tomta. Gjennom min barndom og ungdom var tomta plassen for 17de-maifeiringen. En talerstol ble reist mit på plassen og et dansegulv lagt rundt omkring. Rundt om var det enkle boder hvoner solgte brus og 17de-maikaker, store til 3 øre, laget av mel og vand med 17. mai skrevet med farvet sukker oppå. Spenningen var stor om det skulle bli pent vær 17de mai, og når jeg går forbi stentrappen på no. 7, tenker jeg på en liten pike som sat der på den 16de om aftenen og ba så inderlig til Gud om pent vær for den 17de.
Det var ikke mange 17de-maipengene vi fikk den gang. Av bestefar Aagaard fikk vi 25 øre hver, så vi måtte spleise til en flaske brus. Guttene hadde en sjanse til å tjene to kroner, hvis de kunne klatre opp en høy flaggstang, innsmurt med grønnsåpe og så kappspise med en annen gutt om å spise seg inn til midten av en pølse som var rikelig innsatt med pepper og andre sterke krydderier. Den som først nådde midten av pølsen, vant den tokronen som var gjemt der. Det er tvilsomt om mødrene var begeistret, når de fikk se guttenes bukser og strømper. Ellers var det sekkeløp for gutter og for piker, og dans til langt på kvelden. Pastor Norman ba oss konfirmanter ikke være med på dansen 17de mai, men vi moret oss med å se på sjøgutter med síg i knærne og svære never under armen på piker som var kommet på tomta for å få være med på moroen.
En av skolens lærere holdt alltid talen for barna, særlig husker jeg Cand. teol Nordby (kallet basen) med flosshatten i hånden. Talen hadde han gjemt i hatten, men da han skulle snu et blad fløy det fra ham, så resten av talen ble bare den kremting som vi kjente så godt fra skoletimene, og så hørtes bare jubelen fra oss hjerteløse elever. Den beste talen for barna jeg husker var av skolebestyrer Hougen. Den varte kanskje i to minutter, og for en lettelse det var når talen var slutt og vi kunne rope hurra.
Så tidlig som mulig om morgenen 18de mai, gjalt det for Boan og Springfire å klyve over plankegjerdet og inn på tomta. Der var det godt håp om å finne noen skillinger som var falt ned fra utsalgsbordene eller mistet av noen av kjøperne. Men det er sant, dere vet kanskje ikke hvem Boan og Springfire er.
Jo ser dere, i 1876 flyttet den 25-årige Viggo Waldemar Aagaard inn i no. 7 med sin 21-årige kone Bolette Fredrikke, eller Lenti som han kalte hende. Tante Lenti ble hun kalt av alle de 10 barna som kom efterhvert i nr 14 (11?) i den samme gaten hos Waldemars bror Lauritz og Lentis’ søster Mina. I 1877 så en liten pike lyset i no.7 og ble døpt Rachel. Da hun kunne snakke, kalte hun seg selv Dudda. Etter sigende var hun snar til å skrike om natten, så papa måttre løse mama av med å ”gå rundt Haukerød” som han kalte det, når han gikk rundt og rundt på gulvet med Dudda på armen. I en skuff fant jeg et hjertesukk av mama, da det var hendes tur til å gå rundt Haukerød:
”Hør hvor papa sover godt
Akk hvor tiden dog går trått
Ved å våke hver en natt
Selv om det er for min skatt
Maman din hun er så trett,
Du kan tro du er ei lett.
Hvis du bare tok en lur,
Kom vel også mamas tur.”
Men tross de nattlig turer rundt Haukerød, hadde Waldemar og hans lille Lenti det godt, og var glad i hverandre og hjemmet sit. Waldemar var svær til å dikte både spøk og alvor. Hør her sangen om Lenti:
”Jeg hvilte under skyggen av et bredkronet træ,
Og hørte en stemme så muntert å le,
Jeg visste hvem som kom, at snart jeg skulle se
min egen lille Lenti.
Og synge hun gjorde så varm og så søt,
Mens solen tegnet himlen med aftenens glød.
Min egen lille Lenti
Hennes kind nå hviler så trygt opp til min
Så stolt jeg er av den rosenrøde kind.
Jeg hørte henne hviske: For evig er jeg din,
din egen lille Lenti.”
Ja, Lenti kunne synge; en høy klokkeren sopran. Helst hadde hun fått utdanne sin sangstemme, men så ble det pianospillet isteden, og det viste seg å være heldig for oss alle sammen. Da mama var 17 år gammel, fikk hun det pianoet som nå står på Simensbråten, som dere alle har spilt på. Hun fikk det av sin onkel, grosserer Barfoed i Amsterdam. Sammen med pianoet fikk hun penger til sin musikkutdannelse, og så flyttet hun til Oslo (Kristiania) for å spille med Edvard Grieg.
Bestemor fulgte med, så de kunne ha husholdning der inne, og så slippe billigere fra det. Så kom en travl tid for henne med timer og øving, og Grieg må ha vært fornøyd med sin elev, for han var svært misfornøyd, da hun sluttet studiene for å gifte seg. Mama fortalte ofte, hvor festlig det hadde vært å spille hos Grieg, og hvor hun frydet seg, når han ved slutten av timen spilte den nye leksen for henne. Den skikken å spille den nye leksen for elever tok mama efter. Jeg sat senere i naboværelset med mine lekser mens mama hadde elever og lot meg aldri forstyrre, før jeg plutselig oppdaget at det var pent, så da var det mama som spilte. Da jeg var liten og ingen lekser hadde, sat jeg på en skammel i nærheten av pianoet og var en trofast tilhører. Mange gamle damer har fortalt meg om den lille tilhører på skammelen i den tid de tok undervisning hos mama.
Lite ante Grieg og hans elev, at musikken skulle bli hendes levebrød og middel til å forsørge sine 3 barn da papa døde 1880. Men 4 lykkelige år fikk de ha sammen. Da Dudda var 1½ år gammel, kom det en liten gutt til verden, det var Boan, men han hadde enda ikke fått det navnet. Hans ansikt var så fullt av tankefulle dype rynker, at han fikk navnet ”professoren”. Eftersom han vokste til, ble han tykk og rund, så da han var stor nok til å sitte på gulvet, kunne han slett ikke sitte, for han var så rund at han veltet.
Veltet gjorde han også den dagen Springfire ble født, da rullet han med et ramaskrik ned trappen , så mama som efter sigende hadde tenkt å gå i kirken, måtte forte seg ned trappen for å holdet armen hans under springet. Men hun kunne ikke hefte seg altfor længe med ham, for hun måtte skynde seg å ta imot Springfire, som da gjorde sin inntræden, mens kirkeklokkene forgjeves kalte mama til kirken.
Det gikk ikke mange årene før Springfire var mamas sikre følge til kirken. Riktignok sov hun godt under prekenen, men var lys våken når orgelet og sangene begynte. Da Springfire kunne snakke litt, men ikke si ”bror”, fikk ”professoren” navnet Boan, som nok skulle bety broren min. Da Springfire ble døpt 24. august 1880 på en tirsdag, fordi onkel Adolf i Tyskland, som dere skal få høre mer om siden, giftet seg den dagen, da fikk Springfire navnet Gustava Kielland, efter ”oldemama” som papa var særlig glad i. På min dåpsdag diktet han et dikt om grunnen til at han ga det lille barnet hendes navn og uttalte det ønske, at hun måtte bli lik den første som bar dette navnet. Navnet ble forkortet til Gua, og det er det navnet hun er kjent under i vennekretsen og misjonsverdenen innenfor L.M.F. (Lærerinnenes misjonsforbund).
Gua var etter sigende bitte liten og en ynkelig liten skapning som mistet sin far da hun var vel 3 måneder gammel. Da syntes bestemor Aagaard at det ville være best om Gua også fikk dø, så hun hver dag ba Gud at han måtte ta barnet til seg. Jeg er glad for at Gud ikke bønnhørte bestemor Aagaard på det punkt, for jeg er taknemlig for det liv jeg har fått og synes livet er rikt, og alle dere som kanskje kommer til å lese denne boken, har bidratt til å gjøre det stadig rikere for meg.
Bestefar Aagaards forretning gikk stadig nedover p.g.a. den krise som oppsto langs hele kysten, da seilskutenes tid var forbi. Papa søkte en stilling i en annen by, jeg husker ikke hvor, og fikk stillingen den dagen han døde. Det var jo en stor lykke at han ikke hadde fått den før, så mama kanskje var blitt sittende i en fremmed by som 25-årig enke med tre barn og ingen formue. I Sandefjord hvor alle hadde sympati for henne, kom hun nokså snart i vei med å undervise døtrene i kjente familier i musikk. Betalingen var de første årene 50 øre timen, så ble det å tære på de 2000 kroner fra en livspolise papa hadde tegnet. –
Springfire er et navn Gua fikk senere, for de første årene gikk hun verken på to eller fire, da hun fikk ”engelsk syke”. De gjorde hva de kunne for å gjøre benene sterkere. Senere så jeg selv et kjøretøy de hadde laget for å hente sjøvann til Springfires bad hver dag. Det var en liten tønne, en otring som lå over et par hjul fra en barnevogn og var forsynt med et langt håndtak til å dra i. Det var nok gamle Maren som hver dag gikk ned til bryggene og fikk fylt tønnen med sjøvann.
Det forekommer meg selv som noe av et under at bena mine er blitt rette, for ifølge en historie mama har fortalt, var de nok alt annet enn rette den første tid jeg fikk ta dem i bruk. Mama spaserte en dag nedover Hjortnespromenaden med Springfire ved hånden og frydet seg over hvor deilig den lille Gua var. Så kom det et aldrende ektepar gående, og kona stoppet opp, slog hendene sammen og sa: ”Stakkars unge, hun er jo både hjulbent og kalvbent”. Det var ikke greit å høre for en stolt mama. Jeg har mange ganger prøvet hvordan det kunne la seg gjøre å være kalv- og hjulbent, men jeg har stadig funnet at det må være en fysisk umulighet. Jeg er heller aldri blitt ertet for det; derimot føler jeg ennda i dag hvor det såret meg at moren til en klassekamerat ertet meg p.g.a. tykke smallegger. De var et minne efter engelsk syke, sa mama ofte. Men her som ofte ellers, ble det som gjorde vondt til en advarsel til meg, så jeg ikke skulle komme til å såre noen, barn eller voksen, p.g.a. en eller annen legemsfeil.
Av en eller annen grund måtte vi flytte fra no. 7. Antagelig har mama ikke havt råd til å betale så høy husleie. Bestefar Aagaard var gått konkurs og huset var blitt solgt. Så flyttet vi ned til Middeltungården i Strandgaten. Det var i nærheten av badet, så mama kunne leie ut til badegjester, hva en flerdel av folk i byen gjorde, for badet hadde ikke plass til alle og heller ikke de to hotellene vi hadde den gang. Jeg husker særlig en russer som hver dag ropte ”Kaltes Wasser eller warmes Wasser”, det var de første tyske ordene jeg lærte.
Dette hjem hadde også sine lyse sider, for like utenfor gjerdet gikk bryggesporet, jernbaneskinner som førte fra stasjonen til bryggen, og hver dag gikk det tog opp og ned med tømmer og annen last. En stor fornøyelse var det å ligge med øret til skinnene, for å høre hvor det surret i dem når et tog var undervegs. Innenfor gjerdet var det en liten grønn flekk, som ble begravelsesplass da vår kjære ”Lilly” kanarifuglen døde. Bestemor mente vi hadde tatt livet av den med ”kanutter” (?) eller maveknotter, som kakene almindelig ble kalt, da de var tykke og runde med en mandel på midten. Boan og jeg sørget for en ordentlig begravelse. Boan var prest og talte, jeg var klokker da jeg var flinkest til å synge. Så laget vi en grav med et kors av pinner oppå.
Mens vi bodde i dette huset, skjedde et par ulykker med Springfire som alt den gang hadde lyst til å klyve og springe fort. En dag hadde Springfire kløvet opp på en høy skammel for å høre Gurine Windingstad , min senere håndarbeidslærerinne fortelle en spennende historie. Jeg har visst alltid vært en god tilhører og ble revet med av historien, så jeg falt ned med bulder og brak, og på armen må jeg ha fått en skade, som utviklet seg til en svær byll som dr. Christensen, vår huslege, måtte skjære. Jeg sat på bestemors fang, og fru prost Lange viste meg en Noahs ark for å oppta meg mens doktoren anbrakte et velrettet snitt i armen. Minnet om denne begivenhet har jeg ennå i form av et hvitt mandelformet arr.
En annen dag fant Boan på at vi skulle være 17de-maitog med flagg, men vi skulle være voksne herrer med sigar i munnen. Sigaren var en lang flis, og da Springfire snublet i 17de maibegeistring, kjørte hun flisen langt ned i halsen, så doktoren måtte trekke småflisene opp. Instrumentet var ikke langt nok, så doktorens fingre kom inn i munnen, og Springfire bet så kraftig til at doktoren hylte og hoppet på ett ben.
Dr. Christensen var vår huslege gjennom hele min barndom og like til bestemors død i 1904. Min far døde i hans armer. Han ble plutselig syk mens de sat ved middagsbordet, fikk åndenød så de trodde han hadde fått et ben i halsen. Doktoren brukte en sonde og gjorde alt mulig for å redede livet, men tross alle anstrengelser døde papa, 29 år gammel. Ved å lese mange dikt som står i en håndskrevet bok i bakskapskuffen, kan vi forstå hans kristne livssyn, men stort er det å tenke på at en ung mann kan dø fra kone og 3 små med et frimodig ”velkommen efter”. Ved obduksjon viste det seg at han bare hadde en lunge i funksjon, så han må altså i sin ungdom ha havt en lungsykdom. Det var jo ikke stadige legeundersøkelser den gang.
For nå å gjøre meg ferdig med dr. Chr. får jeg springe frem en del år til Guas uhell på Strømbadet (det som nå er motorklubbens hus på Hjortnes). Jeg besteg stupetårnet, men i avspringet må jeg antagelig ha skadet høyre storetå, den som fremdeles er en pålitelig meteorologisk stasjon ved å reise seg opp inne i skoen når det blir nedbør, så jeg må trampe den ned med den andre foten. Det ble en svær historie med storetoa, antagelig har det vel vært tuberkuløst. Christensen måtte operere mens bestemor holdt benet fast. Det var ingen lokalbedøving, og da Chr. ikke hadde særlig sans for hygiene, ble det sårfeber og store og langvarige smerter for Springfire, som i lang tid måtte hinke istedenfor å springe.
Jeg vet ikke om Christensen var takknemlig for den praksis jeg skaffet ham, men da han en dag hørte at jeg gjerne ville spille fiolin sa han: Da skal hun sandelig få den fela jeg har liggende på loftet. Det var en meget god, fransk fiolin, som skaffet meg meget glede. Å spille fiolin før man kan stryke ordentlig, er den rene tortur, og jeg var visst aldri kommet over begynnerstadiet, hvis ikke mama hadde forbarmet seg og spilt små enkle melodier sammen med meg, så jeg fikk lyst og mot.
Mine barnlige tanker om himmelen inneholdt et stadig gjentatt syn av Joseph Haydn som stod på vår pianokrakk og dirigerte et stort orkester i himmelen, hvor jeg skulle få spille 2.fiolin. Jeg var beskjeden den gangen, nå tror jeg jeg vil spørre om jeg kan få dirigere et kor eller et orkester når jeg kommer til himmelen. Jeg var dum nok til å selge fiolinen min for mange år siden, da jeg hadde brukket venstre arm for tredje gang og den ble satt sammen så galt at fiolinspill var utelukket. Jeg har mange ganger angret på at jeg solgte fiolinen.
I Middeltungården hadde Boan og jeg stor glede av eieren Wold som drev med snekring og hadde dreiebenk. Forresten ble alt den gang våre sociale interesser vekket av frk. Petra Lange (datter av prosten) som begynte en barneforening for avhold og beskyttelse av dyr. Hvorvidt vi hadde noen særlig interesse for avholdssaken vet jeg ikke, men for mit vedkommende førte det merkelig nok til livsvarig avhold. Noen fristelse til dyrplageri tror jeg ingen av oss hadde.
Under møtene var jeg mest opptatt av en spilledåse som spilte 2-3 deilige melodier, og Boan kløv stadig i trærne ute i haven. En dag hang han fast i en kvist og rev ut hele buksebaken. Nå kunne han jo ikke løpe gjennom hele byen med blank bak, så Petra Lange tok Springfires forklæ og hengte over Boans bak, og i det antrekk foretok vi så springmarsjen hjem. Boan var i det hele en voldsom krabat, og da Springfire var en lærevillig elev, gikk det av og til temmelig voldsomt for seg. Når Boan tok langkosten og løp kjøkkenet rundt som røver i forsøk på å fange Springfire som kløv over bordet og under bordet, hendte det en dag at en brennende parafinlampe som hang på veggen, føk ned på gulvet og parafinen spredte seg utover gulvet. Heldigvis kom en voksen til og hindret våre slukningsforsøk og kastet en fillerye over brannstedet så ilden gikk ut.
Når kvelden kom, sang vi en aftenbønn som papa visstnok hadde oversatt fra tysk.
”Jeg er trett og går til hvile,
Lukker nu mit øye til.
Herre, hold din faderhånd
Over meg, dit lille barn.
Alle dem som jeg har kjær
Du en nådig fader vær
Herre, du oss i din favn
Alle ta i Jesu navn.”
Denne aftenbønnene ble senere ombyttet med
”Nu lukker seg mit øye,
O Fader i det høye
I varetekt meg tag.
Fra synd, fra sorg, fra fare
Din engel meg bevare
Som ledet har min fot i dag.”
Det har gjennom hele livet vært meg umulig å sovne uten å ha sunget den. Når jeg nå ikke har noen sangstemme, må jeg synge den inni meg, og jeg skulle ønske den ville gro fast i dere, den yngre generasjon som har lært den av meg. Det varte flere år før jeg kunne forstå det vanskelige ordet ”varetekt, men isteden sang jeg ”i varetrekk meg tag”, og da trekk i Sandefjord var et forklæ, så fikk jeg med det en tydelig forestilling om at Gud bevarer meg. At denne forestilling fulgte med i søvne, fikk jeg oppleve da operasjonssøstrene på Lovisenberg fortalte meg at jeg hadde sunget den under narkosen, da jeg for mange år siden måtte ha en stor og livsfarlig operasjon. Da var Boan den eneste som fikk lov å komme inn til meg en liten stund før operasjonen.
Det var en tung dag for lille Gua, da Boan begynte på skolen. Rachel var jo allerede en lærd dame som kunne lese, skrive regne og strikke. Hun hadde en særlig fin, sortlokket porselænsdukke som hun og hjertevenninden Lovise Bryn lekte med, og en filledukke som var meget elsket og het Pernille Tolleis efter en av de mest berømte eller beryktede ”damer” i byen. En gang det var flom i bekken ned bakhaven seilet Pernille nedover med utbredte skjørter og sang: Her kommer Pernille Tolleis i full fart. Rachel og Lovise var opptatt med sine dukker og deltok aldri i Boans og Springfires voldsomme lek.
Men nå skulle altså Boan begynne på skolen, så Gua ble alene om formiddagen. Alene er jo ikke det riktige ord, for da gikk jo musikkelever ut og inn. Om formiddagen var det bare voksne damer, for barna var jo på skolen. Jeg sat stille og rolig på skammelen, og har visst vært en oppmerksom tilhører når mama underviste om notelinjer og mellomrum. Når jeg ba om å få ligge hos mama om natten, ba jeg om å få ligge i ”annet mellomrum”, altså innerst ved veggen, så noe av lærdommen gikk nok også inn i meg. Mine tanker om Haydn som orkesterdirigent i himmelen, har vel også sammenheng med noe mama fortalte om ham. Han må jo ha vært en glad og from mann som ”måtte skrive glad musikk fordi hans himmelske far overøste ham med alle gode ting”. Mama fortalte meg ofte, at da jeg var 1½ år gammel sang alle de små sanger jeg hadde hørt, og ganske rent, (og) da trodde jeg lenge at det var almindelig mamaskryt. Men da jeg hørte Siri da hun var 14 måneder gammel synge helt rent alle de små melodiene hun hadde hørt begynte jeg å tro det mama hadde fortalt. Jeg var i det hele et sangglad lite vesen, og hadde jeg ikke annet å synge, så var det stadige omkved: ”Å, nå er meg så hjertega” (?). Hjemmet var fylt av sang og musikk, og om det var knapt om penger, forstod jeg det ikke ennda.
Bestemor Bodin hadde vært en tur i England hos sin sønn, onkel Lauritz Bodin, sjef for Norsk Veritas i Storbrittannia. Nå kom hun hjem igjen, skulle bo hos oss så vi flyttet opp i No.7 igjen, men gården tilhørte ikke bestefar Aagaard lenger. Vi kalte den Ohrengården, og snekker Ohren hadde verksted i sidebygningen. Han dreiet snurrebasser for oss, som vi fikk til å snurre hele kvartalet rundt, når vi passet på i rett tid å gi den et rapp av svepen.
Ved siden av verkstedet var ”Do”, riktig en fin do med tre huller, to for voksne og et lite for barn. Det lille hadde til og med skammel. Dernest kom vedskjulet, hvor Ola Myra av og til holdt til. Når han kom, spurte han alltid ” Er màdam Bòdin hime?” Hun var visst arbeidsherren.
På veggen inne i skjulet hadde Boan, som nå var skrivekyndig, malt med hvite bokstaver sit fine navn: Fredrik Adolf von Essen Barfoed, von Zarbell Bodin, von Behn Aagaard. ”Von Behn” var en tilsnikelse, for pastor Behn, onkel Adolf som Adolf var oppkalt etter, het rett og slett Behn uten von. Men her bør jeg vel fortelle om et vennskap som strakte seg gjennom tre generasjoner. Bestefar Aagaard som hadde syv sønner og tre døtre, bestemte etter tidens skikk, hva barna skulle bli. To av sønnene, Lauritz og Ole skulle bli sjømenn og med tiden kapteiner på hver sin av bestefars skuter. Gustav skulle bli prest og Waldemar skulle inn i forretningen. Alle barna skulle til utlandet for å lære ett eller flere sprog.
Waldemar skulle til Tyskland. Han gjennomgikk en skole, nærmest et realgymnasium i Altona for å bli god i tysk og spansk som var nyttig for forretningen. I Altona kom han til å bo i en pensjon, hvor en ung latingymnasiast, Adolf Behn, også bodde. Bestefar, som den gang var en rik mann, forlangte at hans sønn skulle ha værelse alene. Imidlertid ble Waldemar og Adolf gode venner, og da Adolf hadde vært meget uheldig med sine værelsekamerater, skrev Waldemar hjem og ba om tillatelse til å dele værelse med Adolf. Adolf Behn var sønn av en professor i Kiel og ville helst vært bonde, men faren ville han skulle bli prest. Så kom de to unge gymnasiastene til å inngå et vennskap som varte livet ut. De vekslet stadig brev, og noen har jeg lest, som forteller meg mange ting om min ukjente far og hans interesser. Da Boan ble født, skulle han oppkalles etter onkel Adolf, og da jeg skulle døpes 24. aug. 1880, ble jeg ikke som almindelig døpt på en søndag, men på en tirsdag, fordi onkel Adolf, som da var sogneprest i Haseldorf i Holsten, giftet seg den dagen.
Da vi flyttet tilbake til No. 7 fikk vi alle postmester Hansens til naboer. Mellom vår gård og postmestergården var det et høyt plankegjerde, og på posthussiden stod det noen kjempehøye bjerketrær som Boan og Springfire elsket å klyve og sitte i. Da Springfire var liten av vekst og kløv i trærne, fikk hun av postmesteren navnet Sakkæus i træet. Hansen var ikke alltid heldig med sine vitser, således (at) han fornærmet Rachel i den grad at hun aldri ville gå inn på posthuset. Han deklamerte når hun kom inn: ”Rachel begræder sine barn og vil ikke lade seg husvale”. Både vår gård og posthusgården hadde dobbelt port, en stor kjøreport med bom og en liten gåport. Når begge kjøreportene var slått inn mot plankegjerdet, dannet de et strålende gjemmested til bruk i lek og skøyerstreker. Boan hadde en god venn, Halvor Hauan, som pleide å stå i porten og pipe et signal med fingrene for å få Boan med. Da Springfire snart lærte å pipe i fingrene, kløv hun ofte opp i gjemmestedet og pep et kraftig signal, og godtet seg når Boan kom ned og speidet oppover og nedover gaten for å oppdage Halvor.
Omtrent på denne tid fikk vi et leketøy som vakte almindelig beundring i gaten. Det var en deilig hest, forspent en liten vogn. Vognen hadde to hjul og hesten et hjul under maven, og det ble drevet med hjelp av to pedaler som var festet til bakbenene på hesten. Så hadde den flott seletøy, bissel og tømmer, og når vi tråkket på pedalene og styrte med tømmene, kunne vi kjøre fint omkring på fortauene. Hva det til slutt ble av hesten, husker jeg ikke.
Efterhvert som Boan kom oppover i klassene og lærte litt av hvert, underviste han Springfire, så vi var kompagnonger i alt det han fant på. I No. 7 bodde vi i 2. etasje, men så var det et stort prektig loft med loftluke som bød oss en utmerket utsiktsplass når vi sat eller hang mer eller mindre ut gjennom den. Der oppe stod det store gamle skapet, som nå står i kjelleren med saft og syltetøy. Under skapet gjemte vi våre hemmeligheter, f. eks. et kremmerhus med petrem (?), et slags tobakk som vi nok desværre hadde nasket i boksen på bestefars pipebord. På pipebordet hang det en hel rekke piper, som fine merskumspiper, andre simplere. Når det var flere menn på besøk, forsynte de seg med hver sin pipe, det var visst ingen som tenkte på det ekle ved å stikke en pipe i munden, som vel mang hadde røkt av før.