VIGGO AAGAARD   1919 - 1990   Opptegnelser avskrift utført av Marianne Aagaard

Viggo Aagaard ca 1939

9. april 1940

Det tyske overfall på Norge kom like overraskende på meg som på de fleste andre nordmenn; du ble vekket om natten av luftvernsirener, løp til radioen og ble snart klar over at vi sto overfor et vendepunkt ikke bare i Europa og i vårt eget land, men også for oss selv.
Men h v a det skulle komme til å bety var uvisst, såpass var klart. Selv var jeg ikke mobiliseringssplasert, og visste ikke hvor jeg skulle henvende meg. Men 9. april var dagen da skriftlig eksamen til 1.avdeling juridicum skulle begynne. Universitetets 1.avdeling bestod dengang av fagene sosialøkonomi, rettshistorie, statsforfatning og sosiologi. I den forvirring som mange følte denne morgenen, visste jeg ikke bedre enn å møte frem på Historisk Museum sammen med de øvrige kandidatene. Forvirring preget nok også dem som skulle forestå utdeling av oppgavene - det gjaldt sosialøkonomi første dag. Det varte og det rakk før oppgavene ble delt ut. Men endelig lå de på bordet, en kort og grei oppgave: "Om inflasjon". Jeg hadde knapt fått festet begynnelsen på papiret: "Ordet inflasjon kommer av latin "inflare", som betyr å blåse opp. Det som blåses opp er pengemengden." - da eksamen ble avbrutt, og alle og enhver ble overlatt til seg selv i en ikke uproblematisk verden, der vårt minste problem var oppblåst pengemengde.

En rekognosering i Oslos sentrum i timene etterpå, gjorde det klart at hvis man ville melde seg til norsk krigstjeneste, var neppe Oslo det sted hvor man skulle melde seg. Allerede ganske tidlig stod bevæpnede tyske soldater vakt ved Stortinget og Telegrafbygningen. Full forvirring er vel de ord som best dekker de følelser som rådet. Det ville ihvertfall være en overdrivelse å si at den klare tanke rådet blandt de fleste av oss. Men én tanke stod noenlunne klart for meg, det var at jeg snarest måtte søke å melde meg hos de norske styrker som ytet motstand mot de fremrykkende tyskere.

Dagen etter min sosialøkonomiske innsats på Historisk Museum hadde jeg funnet frem mine gamle treski, anorakk og en Bergans ryggsekk og begitt meg mot nord gjennom Nordmarka. Langt ute i april lå det ennå mengder av snø der. Etterhvert fikk jeg følge med min gamle klassekamerat fra 1.gym i Narvik, Nils Blom, senere lektor på Stabekk Gymnas. Han var ute i samme ærend som jeg, og sammen kom vi ned til ammunisjonsfabrikken i Nitedal, der direktør Magnus og familie kunne fortelle at de norske avdelingene hadde budt tyskerne motstand i Hakadal, men at de nå var trukket nordover. Trolig kunne man finne dem i den nordlige utkant av Nordmarka.
På en eller annen måte ble Nils og jeg skilt, og jeg gikk alene nordover, overnattet på Holoa kan jeg huske, under nokså kjølige omstendigheter. Derfra kom jeg meg videre i snøtykke, uten karter, og gikk meg vill, før jeg endelig ble stoppet av en bevæpnet og uniformert norsk forpost, som imidlertid lot meg passere etterat jeg hadde legitimert meg og fremført mitt ærend.

Situasjonen militært i dette området var at tyske tropper da rykket frem nordover mellom Norderhov og Jevnaker. Norske tropper ytet imidlertid motstand og sinket tyskerne, som underveis på hele strekningen skjøt hus i brann. Hovedbase for de norske var Glasshuset i Jevnaker - Hadeland Glassverks velferdshus, der troppene kom inn for å få noen timers søvn innimellom kampene.

Som frivillig ble jeg vel mottatt der av sjefen, kaptein Lorenz Brinch. Jeg ble satt til forefallende arbeid; å feie gulv og rydde opp etter soldatene som skulle tilbake til fronten ved Klekken, fikk utlevert gevær og ble gitt skyteinstruksjon i kjelleren. Blandt de mennesker jeg støtte på var en annen gammel klassekamerat fra Narvik, Per Ilsaas, som allerede hadde tatt befalskolen. Han omkom dessverre senere under krigen, - en fin gutt. Og jeg husker fra Glasshuset en annen frivillig, som ønsket å kjempe mot tyskerne, men hvis åndelige styrke kanskje var mer fremtredende enn den fysiske, nemlig professor i filosofi og gresk - Eiliv Skard.
Jeg kjente ham ikke fra før, men vi kom godt ut av det med hverandre, med hver vår feiekost og mens vi lå ved siden av hverandre om natten på gulvet og prøvde å sove, til duren fra 200 dødstrette sovende og delvis snorkende norske krigere. Jeg tror aldri at han rakk å få utlevert uniform, heller ikke gevær. Senere i livet kom jeg oftere til å treffe ham, og jeg har lurt på hvordan han ville tatt seg ut i full mundur den gang. Jeg tror ikke militærantrekket ville stått til en så utpreget stillferdig åndens mann som han. Han spøkte ofte av hvor upraktisk han var. I sløyd-timene på skolen hadde han en gang laget et skrin, som visstnok var blitt ganske vaklevorent. "Dette skrinet", hadde læreren sagt, "bør du helst bære hjem i stille vær, Eiliv!"

Så, etter noen dager var det fullt oppbrudd. Troppene skulle trekkes tilbake, mot nord, og det var ingen plass i bilene til frivillige med feiekost. Et forsøk på å nå dem igjen til fots, over sperringene - nedfelte trær over veien - nordover på Randsfjordens vestside, og over isen fra Buksrud til Ørgenvika - Halvdan Svartes gamle rute - lyktes ikke.
Fra Brandbu og sørover var det bare fremrykkende tyske tropper med tanks som kom mot nord. Det var bare å erkjenne at tross god vilje og en feiekost, var ens militære karriére foreløpig slutt.

Og en tung vandring mot Oslo tok sin begynnelse, den gikk gjennom Haugsbygd der nær hvert eneste hus var brent ned og bare grunnmurer og piper stod igjen, mens røk ennå drev fra branntomtene. Det var ingen romersk triumfator som vendte hjem fra krigen langs via Appia med rikt bytte, slaver og til mengdens jubel, men en slukøret student med tusen spørsmål som ingen kunne besvare.

Første krigsår

For oss studenter ved Oslo Universitet var det vesentlig å få avgjort med seg selv om man skulle fortsette studiene, eller finne på noe annent - prøve å komme seg over til England, søke jobb eller holde øynene åpne for å finne på noe der man kunne gjøre nytte for seg, ut fra de idealer man måtte ha.

For de av filologistudentene som hadde begynt tysk-studiet, var dette faget plutselig blitt mindre attraktivt, og mange gikk over til andre fag.

For juristene stod fremtiden meget i tåken; hva skulle man med norsk rettsvitenskap når landet var okkupert? Enkelte hadde det lett og fortsatte som om ingenting var hendt. Andre nølte og kastet bort tid med å diskutere siste nytt om krigens gang i Aulakjelleren.

I mangel av et bedre alternativ, meldte jeg meg som frivillig
brannvakt - etter henstilling fra min gamle troppsjef i Speider'n, Conradi. Man fryktet store branner i Oslo-området så lenge kamphandlinger foregikk i Norge. Nå ble det ingen branner som fryktet, men mye forgjeves venting og beredskap.

Så var det blitt sommer, og for å tjene noen penger tok jeg jobb i
Oslo Pakkepostkontor, der jeg hadde hatt sommerjobber tidligere. (Før krigen hadde jeg også hatt jobber som bankmann og som sjømann.) Om høsten tok jeg adspredt fatt på jussen igjen, og gikk nærmest proforma, opp til den 1.avdeling som var blitt avbrutt den 9. april.

Jeg hadde etterhvert funnet at for den som ville drive illegalt arbeid, var det ideelt å være student. Sammen med etpar likesinnede forsøkte jeg å danne motstandsgrupper på Universitetet, bl.a. ved utdeling av illegale skrifter som så smått var begynt å komme i produksjon.

De vanlige massemedia var på dette tidspunkt nærmest fullstendig
ensrettet og nazifisert. Men de norske sendingene fra London radio, BBC, kunne man fremdeles lytte til - selv om det var forbudt. Disse sendingene var blitt et "pustehull" for dem som følte seg mer eller mindre kvalt av den tyske propaganda, som igjen var supplert av propagandaen fra Quislings Nasjonal Samling.

Jeg hadde i denne tid en bestemt følelse av at mange etterhvert
mer eller mindre kapitulerte mentalt for de tyske okkupanter. Tilstrømningen til Nasjonal Samling var ikke ubetydelig, mange tusen meldte seg til arbeid for tyskerne, og norske "brakkebaroner" - entreprenører - klarte ikke å mobilisere motforestillinger til å tjene gode penger på arbeider for okkupantene.

Mange nordmenn som før krigen var kjente og avholdte, som Knut Hamsun, David Monrad Johansen, Kristen Gundelach, Einar Schibbye og andre gav også sin støtte til nazismen. Og da også Stortingets presidentskap sendte en henstilling til kong Haakon om å abdisere, følte mange av oss en dyp skuffelse.

          Vivi Hofsvang               Viggo Aagaard               Nanna Aagaard,               Astrid Hofsvang

1941

Min base mentalt var stadig Universitetet i Oslo - "Det Kongelige Fredriks" - het det dengang. Etterhvert hadde jeg tilegnet meg en viss akademisk legning. "Har du et problem, så søk først å bringe fakta på det rene!" Dette ble en setning som stadig forfulgte meg.
Jeg hadde ikke holdepunkt i noe politisk parti. Med utgangspunkt i lesningen av statsforfatningsrett, stilte jeg meg spørsmål om holdbarheten av mange slagord-pregede idealer som var blitt holdt opp for oss: - Var "parlamentarismen" den eneste tenkbare form for et godt og gjennomprøvet styresett? - Var "demokrati" et stikkord som ville sikre evig lykke for alle mennesker på jorden? - Og hva inneholdt egentlig begrepene "sannhet" og "rett"?
Etterhvert fikk jeg anledning til å tenke mer over dette, men dengang fikk nok det følelsesmessige overtaket over de strengt rasjonelle overveielser. Jeg merket hvordan alt inne i meg vendte seg mot det som var iferd med å skje mot mine egne: henrettelser, overgrep og vold. Jeg så med avsky på at så mange av mine landsmenn viste unnfallenhet overfor okkupanten, støttet ham, og vendte seg mot sine egne.

Aftenposten var blitt nazifisert, og norsk radio sendte utelukkende tysk krigspropaganda.
Det tyske sikkerhetspoliti utarbeidet i Oslo i 1941 hemmelige "Meldungen aus Norwegen" om "Innere Lage" - indre forhold, og om "Widerstand" - motstand. Av disse meldinger fremgikk at norsk motstand bare hadde én opprinnelse: Den var et produkt av britisk propaganda. Dersom propagandastrømmen kunne stenges, alle radioapparater konfiskeres, alle propagandister arresteres og alle sambandslinjer avskjæres, ville motstanden være knekket, og det norske folk kunne formes av den tyske propaganda. En uavhengig norsk folkemening, en norsk holdning, kom aldri tilsyne i "Meldungen aus Norwegen".

Det norske folk blir altså vurdert som et objekt, i første rekke for propaganda.
Forslaget fra sikkerhetspolitiet ble tatt til følge, og i september 1941 ble, under trusel om straff, alle radio-apparater i Norge inndratt. Unntatt var bare apparater som tilhørte medlemmer av Nasjonal Samling.

Fra samme tidspunkt startet jeg utgivelsen av den illegale avisen London Radio / Fritt Land som fortsatte å utkomme frem til krigens slutt den 8. mai 1945.

Inndragningen av radioapparatene i Norge gav støtet til at mange illegale aviser ble startet nettopp høsten 1941. Mange av dem ble kalt "radioavisene" fordi de gjenga de norske radio-utsendelsene fra London. Men dette var bare en del av innholdet. Som jeg skal komme tilbake til, hadde de blad jeg hadde befatning med, for en vesentlig del også andre kilder. I mange tilfelle opplevet vi, at vi i sendinger fra London, hørte våre egne meldinger og artikler gjengitt.

Men tidlig i krigen, i 1941 og begynnelsen av 1942, var sendingene fra London særlig viktige, med kommunikéer fra frontene som var mer pålitelige enn hva de fleste nordmenn ellers måtte nøye seg med fra tyske kilder.
En del stoffområder var ellers London meget tilbakeholdne med. Det gjaldt blandt annet jødeforfølgelsene, som vi kommenterte grundigere.

1942 Informasjon til Nygaardsvold

I en ganske utførlig rapport jeg skrev den 8.desember 1942 til den norske regjerings informasjonskontor i London, som ble tillagt såvidt meget vekt at den ble forelagt bl.a. statsminister Nygaardsvold, gav jeg endel synspunkter på den norske informasjonstjeneste i London og Stockholm, slik den fortonet seg sett fra hjemmefronten. Rapporten er gjengitt i sin helhet i de aktstykker Stortinget utga i 1948: "Regjeringen og hjemmefronten under krigen" på sidene 129-135.
Dette rapport-brevet, som ble skrevet midt under de hårdeste krigsår fra Oslo til London, tror jeg er unikt forsåvidt som det ganske åpenhjertig, men under hensyntagen til de berørtes sikkerhet, skildrer forholdene for den illegale presse dengang og forholdet til det offisielle Norge i Stockholm og England.
Tyskerne hadde nettopp utstedt sin forordning om "Beskyttelse av de besatte norske områder", som bl.a. gav klar beskjed om at "skutt blir den" som fremstiller, distribuerer eller er i besittelse av illegale aviser. For opplaget av de illegale aviser var virkningen momentan. Jeg anslo det daglige opplag av illegale aviser i Oslo til 2500 høsten 1942. Etter forordingen om dødsstraff sank opplagstallet raskt, og holdt seg på et lavmål i etpar måneder, for deretter å ta seg kraftig opp etterhvert som tiden gikk.
Det kan kanskje være av interesse å sitere noe fra rapporten:

"Vi kan som regel bare avlytte aftensendingene fra London, og denne kveldsutsendingen blir, temmelig nær uten unntagelse, lagt til grunn for den frie norske pressen som bringer nyhetsstoff fra London. Fra et referentsynspunkt lider denne sendingen imidlertid av den mangel at den ikke oppsummerer telegammene fra de siste 24 timer. Den svenske utsendelsen egner seg her ofte bedre. Jeg lanserer forslag om at det innføres en diktatsending av de viktigste nyheter hver aften, på ca.25 minutter med ca.1800 ord. Navn bør staves!..."

Forslaget avspeiler referentens fortvilelse over muligheten til å gi gode referater under vanskelige lytteforhold. Knightsbridge i Cyrenaika ble hyppig nevnt. Dette var over en lengre periode i avisene blitt til det flott arabisk klingende Naiprisch. Vanskelige lytterforhold var dessuten mer enn atmosfæriske forstyrrelser...
Når det gjelder innholdet i sendingene, blir det bl.a. gitt sterk ros til Øksnevad og Kiran og Ording, foruten til militærkronikøren major Louis Hastings. Så blir det bedt om en oversikt over statsbudsjettet og litt om Nortraships organisasjon. Og det bes om å få diktert noen nye dikt av Nordahl Grieg.

"Churchill, Roosevelt og Stalin er det beste vi kan gi våre lesere. Schanke-Jonasen, Worm-Müller og Riiser-Larsen kan være morsomme med sitt dommedags-snakk, men egner seg lite til å bli referert ... Jeg tror nesten jeg kan garantere et opplag på 5000 bare i Oslo, av et hvilket som helst dikt av Nordahl Grieg innen 48 timer!"

Med hensyn til forbindelsen med Informasjonskontoret i Stockholm, tar rapporten opp forslag om at man med kurér over grensen kunne få oversendt godt stoff, avisutklipp, deres publikasjon Håndslag, og originalartikler, samt taler av kjente politikere og andre.

"Og skulle det noengang komme en koffert med materiell fra Sverige, står følgende øverst på ønskelisten: Kart over krigsskueplassene, videre oppslagsbøker, gjerne en lett og liten kortbølgemottager, en lett reiseskrivemaskin, stensil-ark og sverte."

Om ikke London kunne reagere så meget på rapporten, var det flere tegn på at den ble lest med interesse på høyeste regjeringshold. Og ønskemålene til Stockholm ble etterhvert i sterk grad oppfylt. Med kurér fikk vi da bl.a. overbragt avisutklipp om aktuelle saker, særlig fra svenske aviser, - meget nyttig for de illegale aviser. Senere fikk vi også små, hendige Philips radioer som vi kalte for "Olemenn", og som vi distribuerte til trengende aviser.
Av en viss interesse er rapportens omtale av de første forsøk fra en norsk "hjemmefrontledelse" på å få kontakt med de illegale aviser. Jeg var skeptisk til denne såkalte propagandasentral.
Jeg nevnte de mest utbredte avisene på den tid.

"De to største, som utkommer daglig, er London Nytt og London Radio som ofte blir forvekslet. Tidligere kom også Wispering Times daglig, men den er såvidt vites gått inn nå. Dessuten kan jeg nevne Halv Åtte, Radionytt, Alt for Norge, Avantgarden og Friheten. De tre siste refererer visstnok ikke London. Det finnes mange fler mer sporadiske forekomster, som XYZ, London Gazette og mange flere. Alle disse avisene arbeider som helt isolerte grupper.
Riktignok er det i den senere tid dukket opp en mystisk organisasjon som kaller seg "propaganda-sentralen". Den har sendt anmodninger til de forskjellige redaksjoner om mer ensretting. Et ledd i denne ensretting skal være at man skriver Hitler, Quisling osv. med liten bokstav, noe jeg imidlertid har funnet nokså barnaktig. Stort sett tror jeg at de forskjellige avisene arbeider best som hittil, som isolerte grupper."

En uttalt skepsis, med andre ord.

Den hvite rose - minner om de drepte.

På mange måter representerer den illegale presse i Norge i årene 1940-45, den ukjente krigen. Våre historikere har vært forbausende lite opptatt av den, tiltross for at den på mange måter representerte en forutsetning for annen motstand som ble vist fra norsk side. Den hadde sine paralleller i andre land, som Danmark, Nederland og Frankrike, men også i Tyskland.
Allerede i 1943 kunne min avis fortelle historien om søskenparet Scholl. Medisinstudenten Hans Scholl var våren 1943 kommet tilbake fra Østfronten, for å fullføre sitt studium i München. Han hadde da lenge følt motsetningen mellom det han anså som grunnleggende menneskerettigheter, - og på den annen side Hitlerregimets undertrykkelse av all opposisjon. Sammen med søsteren Maria Scholl, realfagstudent, og enda en student, startet han så en illegal avis som ble kalt "DEN HVITE ROSE". Avisen ble smuglet inn på universitetet i München og distribuert til professorer og studenter. Det måtte jo ende med forferdelse. De tre ble arrestert, dømt til døden og halshogget. Senere ble enda nok en student og en universitetsprofessor henrettet.
En plass foran Universitetet i München er idag oppkalt etter Maria og Hans Scholl. Det de hadde kjempet for var menneskerettigheter og prinsippet om det frie ord; åpenhet, trykkefrihet og fri meningsutveksling. Det kunne ikke tåles innenfor Hitlers nazistiske system. Deres kamp er kjent av alle i Tyskland idag.

Norsk ungdom lærer lite, om i det hele tatt noe, om de norske ofrene i denne åndskampen. I skolene er det taust. I norsk presse er det en skamfull taushet. Men de gikk da foran, disse, og var modige nok, offervillige nok, disse som ikke er blitt funnet verdige til å nevnes i norsk presses historie?

Den illegale presses ofre og martyrer var mange.

Lektor Ingvald Garbo var en kjent skribent i Bergen. Da radioapparatene ble inndratt, skrev han nyhetene ned etter BBC, og distribuerte dem bl.a. til tyske soldater. Han ble arrestert i oktober 1941, dømt til døden og henrettet.

Ivar Heming Skre var redaktør i Bergen, med i Stein-organisasjonen. Han utga og distribuerte illegale aviser. Også han ble arrestert i oktober 1941, sendt til Tyskland i mai 1942, dømt til døden i mars 1943, og henrettet i Kiel.

Broren, Finn Asmund Skre, hadde også vært med i en illegal avis. Han ble arrestert i 1941, og sendt til Tyskland. Han omkom i april 1945 da han, syk, ikke klarte å følge med i en fangetransport.

I mars 1942 ble fem nordmenn henrettet av tyskerne, "wegen Propaganda für einen Feindstaat." - på grunn av propaganda for et fiendeland. "Die Verurteilten haben englische Nachrichten in norwegischen Sprache weiterverbreitet." - de dømte har spredt videre engelske nyheter på norsk. Dette var Olav Sverre Benjaminsen, David Wolfson, Wulf Isaksen, David Isaksen og Abel Bernstein.

Thorleif Enger var trykkerileder i den illegale avisen "NORSK FRONT". Han ble skutt av tyskerne i november 1944 under utførelsen av et illegalt oppdrag.

Arne Stensrud ble arrestert i 1941 for å ha radio og for å dele ut illegale aviser. Skutt på Trandum 1.mars 1943.

Reidar Østlid var med i redaksjonen av "LONDON NYTT". Han ble arrestert i februar 1944. Etter opphold på Møllergaten 19, harde forhør og tortur på Victoria terrasse - hvor jeg forøvrig så ham: grimete i ansiktet etter torturen - ble han ført ombord i fangetransportskipet "Westfalen". Han omkom da skipet gikk på en mine utenfor svenskekysten 8.september 1944.

Samme skjebne led magister Henrik Lunde, medarbeider i "AVANTGARDEN" og medredaktør i "SVART PÅ HVITT". Han ble arrestert 4.februar 1944, og han hadde ingen lett tid før han omkom med "Westfalen".

Det samme gjaldt også redaktøren i "VÅRT LAND", Henry Wahlen, arrestert 16.februar 1944.

Listen er bare så fortvilet meget lenger - Solveig Smedsrud, Håkon og Jens Zahl, Lars Blestad, Arne Bore.. jeg kan ikke navngi alle.
Verket "Våre falne", nevner 212 kvinner og menn som arbeidet med de frie aviser og som mistet livet. 62 ble henrettet. Dette er et minimumstall. Så kommer den sum av lidelse som de mange tusen fengslede måtte gå gjennom, med tortur og for mange invalidisering, ødelagt helse og for tidlig død. Jeg kjente jo mange av dem, og kan ennå se dem levende for meg.

Herluf Rygh eller "Steen" som han kalte seg, hans smil, og ivrig overtalende stemme under våre mange møter bak Stortinget eller i Skippergaten der jeg disponerte over et kontor. Han var Hjemmefrontledelsens "pressesjef" under en større del av 1943. Etter hard mishandling på Victoria Terrasse døde han et par år etter krigen.

Jeg husker den første av "pressesjefene", Eyolf Svendsen, fra møter i 1942 på Valkyrie plass og hans ikke alltid like gjennomtenkte paroler, skrevet på små lapper med en stor P utenpå. Så ble han arrestert, og jeg traff ham først igjen under en jubelreise gjennom Danmark like etter frigjøringen i 1945, sammen med representanter for hjemmefrontledelsen.
Vi var også sammen i Den illegale presses arbeidsutvalg, som stod for en innsamling til krigens ofre. I dette utvalget bar mange preg av å ha vært igjennom mishandling og tortur, og det er såvidt jeg vet bare to av oss som er i live i skrivende stund, foruten meg, Thorvald Rogdar. (1989) De andre døde få år etter krigen; Arne Hagen, Mathisen, Haukanes, Flesje, Frog m.fl.

Avisen "LONDON NYTT" hadde tre forskjellige redaksjoner. Den siste redaktør var Petter Moen. Det må ha vært i november 1943 at Moen og jeg ble anmodet av KK-Koordinasjonskomitéen, ved overrettssakfører Thor Schønsberg og sekretæren Tore Gjelsvik, om å dele vervet som "pressesjef" for Hjemmefrontens Ledelse.
Meningen var at vi etter avtale oss imellom, skulle dele kontakten med avisene. For meg var dette forsåvidt greit. Jeg så klart for meg at en oppsplitting ville ha store fordeler. Vi var sikkert alle under møtet klar over at vi var inne i en farlig fase i den illegale pressess historie, etter fengslingen av Herluf Rygh og flere av hans nærmeste medarbeidere. Min erfaring fra det illegale arbeidet sa meg at man måtte være meget forsiktig med sentralisering og å blande seg for mye inn i arbeidet i grupper som gikk fint for egen maskin. På den annen side var det klart at en viss forsiktig kontakt ville være ønskelig, ikke minst fordi enkelte avisgrupper hadde vanskeligheter med å skaffe seg teknisk utstyr, papir og sverte, brukbare skrivemaskiner, radioer osv. og ikke minst artikkelmateriale fra Sverige. En ting måtte imidlertid være klart, nemlig at vårt konstitusjonelle grunnlag lå hos konge og regjering i London.
Petter Moen og jeg hadde flere møter - under dekknavn selvfølgelig, ved Rådhuset, i Telegrafbygningen. Under ett av møtene mener jeg at Tore Gjelsvik var med, og "min" kontakt, skipsreder Gunnar Hvattum. Temaet dengang var nærmest politisk. I vår avis hadde vi gjengitt en prisliste over svartebørsvarer. Listen var også fremkommet andre steder. Tanken var å bremse på de nærmest astronomiske priser som ble tatt på svartebørsen. Gjelsvik påpekte riktig nok at listen ikke måtte få noe "offisielt preg", hva den da neppe heller noen gang fikk. Men svartebørsen klarte ingen av oss å stoppe.
Ved en minneverdig anledning satt Petter Moen og jeg sammen innerst i Theaterkaféen og spiste en middag som besto av lundefugl og landsøl. Vi diskuterte våre opplegg. Jeg hadde selv kontakt med flere andre aviser, som jeg med forsiktighet ville bygge videre på. Vi skiltes utenfor, og han forsvant oppover Drammensveien i sin flagrende, svarte kappe. Det var siste gang jeg så ham.
3. februar 1944 ble Petter Moen arrestert av det tyske Sicherheits-polizei, ble kjørt til Victoria Terrasse for å forhøres og innsatt på celle i det tyske fengsel Møllergt. 19. Etter krigen fant man frem de kvadratiske, stive, brune toalettarkene på Møllergt.19, der han hadde skrevet ned sine tanker, hvoretter han hadde puttet arkene inn i lufteventilen:

"Når jeg tenker på alle de stolte drømmer her bak murene - da kjenner jeg en sviende smerte. Jeg vet at vi blir glemt - utenfor en snever krets av slekt og en venn eller to. Hvis vi lever får vi vel et hurra i en festlig stund. Men - de mange som er døde, de må huskes."

Det ble ingen som ropte hurra til Petter Moen. 6.september 1944 ble han ført ut av cellen og ombord i "Westfalen". 45 fanger omkom, derav sytten redaktører og andre medarbeidere i krigstidens frie norske presse. Det var begavede, idealistiske unge mennesker som senere trolig hadde gjort seg merkbart gjeldende i vårt samfunnsliv.

Det er som om de aldri skulle ha levet. Er det noen som hørte hjemme i norsk pressehistorie, så er det disse. Er det dårlig samvittighet som er grunnen til at norsk presse later som om de aldri har eksistert?

1943 - Den aktive tiden

Det har vært sagt at de illegale avisene bare brakte nyhetene fra London. Det er meget langt fra riktig. Vi trykket opp krigslyrikk, vi trykket opp instruksjonsmateriale for Milorg, vi fikk inn et allsidig materiale som vi behandlet seriøst redaksjonelt. Og vi hentet inn stoff fra Sverige, fra de store organisasjoner på kultur- og arbeidslivets område, organisasjoner som riktignok da var gått under jorden, muligens hadde fått nye kommisariske ledere, men som likevel levet sitt liv. Jeg haddde selv et nett av medarbeidere som jeg hyppig møtte, og som ga meg sine organisasjoners syn og nytt fra deres felter.

Fra skuespillernes side møtte jeg for eksempel Ola Isene som spesiell kontaktmann, fra musikerne pianisten Ivar Johnsen ( oftest ved møter under Abelmonumentet ) og fra kirkefronten en uoppslitelig pastor Reidar Kobro i Menighetsfakultetet.
Disse og andre organisasjonsrepresentanter ga meddelelser som omgående ble trykket og distribuert, delvis gjengitt i andre illegale aviser, og - som nevnt - ble disse meddelelser ofte også gjengitt i de norske radio-utsendelsene fra London.

Av stor verdi var den kontakt jeg etterhvert fikk med den redaksjonelle stab i Morgenbladet. Avisen var blitt stanset og to av redaktørene, Olaf Gjerløw og Fredrik Ramm, var blitt sendt til Tyskland. Selv om medarbeiderne ikke hadde noen avis å utgi, møtte de likevel opp i redaksjonslokalene i 4.etasje i Stortingsgaten 7. Her ved Stortingsplass, rett overfor Stortingets tyske Presseabteilung, utviklet den morgenbladske redaksjon seg til å bli en viktig informasjons-sentral i det illegale Oslo.

Dit kom mange kjente mennesker fra den tid for å gi og for å hente opplysninger. Mange av pressefolkene stilte mer enn gjerne opp med artikler som denne unge "Petter Hanson" bad om, - mitt egentlige navn Aagaard, kjente de ikke. Jeg kom inn fra intet og forsvant ut igjen samme vei, etterhvert fikk jeg deres fortrolighet.
Trygve Width skrev en hel serie utenrikskronikker som i tur og orden ble trykket i "LONDON-RADIO" eller i "TIDSSKRIFT FOR HJEMMEFRONTEN" som vi også ga ut. Egil Werner Erichsen skrev glimrende økonomiske oversikter. Arthur Ratche skrev aktuelle reportasjer fra Oslo.
Jeg hadde også glede av kontakten med redaktør Rolv Werner Erichsen, og med disponent Andresen som på en eller annen måte klarte å skaffe noen verdifulle penger til innkjøp av papir, stensiler og sverte hos flere papirhandlere i Oslo, som ellers var hjelpsomme når det knep. Fra offentlige kontorer fikk vi også store mengder papir. Og det var ikke så lite som skulle til, når opplagene dreide seg omkring 10 000 , og jeg har erindringer om nødvendige lagre av cyclostyle-papir som rakk fra gulv til tak i flere høyder.
Transporten av dette bød selvsagt også på problemer - som ikke bare gikk på tyngden - i et okkupert Oslo. Det fikk blandt andre mine to juridiske venner Kåre Bing og John Roscher Nielsen erfare. Om de har fått lengere armer enn folk flest, kan det skyldes bæring av blytunge kofferter i Oslo under 2. verdenskrig.
I Morgenbladet hadde nok Finn Amundsen - kjent som sportsjournalist NIFF, og Anders Uchermann Sandvig sine "egne svin på skogen" - men vi hadde en hyggelig, gjensidig forståelse. Finn Amundsen hadde en viss kontakt med "V-POSTENS" redaktør Carl Klausen, som jeg også hadde en viss kontakt med.
Men fremfor alt kom møtet med Yngvar Hauge til å bety mye - for meg, og også for en hevning av nivået i den illegale presse. Yngvar Hauge hadde jo da som forfatter allerede skrevet en rekke bøker, de fleste med historisk tema. Han var også "fast løsmedarbeider" i Morgenbladet, som han hadde et trofast forhold til. Yngvar Hauge skrev en rekke artikler for meg. Det var artikler som ikke kunne unnlate å gjøre inntrykk, - med deres inderlighet og overbevisning, - med deres uttrykk for hvilken påkjenning og slitasje den nazistiske okkupasjon betydde. Han skrev også om det lys han så i håpet om en fremtid fri for undertrykkelse, fengsling og henrettelser, - en fremtid i et samfunn bygget på åpenhet og toleranse. Jeg vet at hans artikler - så anonyme de enn var, gjorde sterkt inntrykk på mange i det okkuperte Oslo.
Og da han forsto at vi høsten 1943 for alvor følte at jorden brant under oss, og at vi ut fra sikkerhetsmessige vurderinger sårt trengte nye redaksjonslokaler ( uttrykket er litt for flott ), tilbød Yngvar Hauge å stille sin leilighet på Stabekk til disposisjon, mens han og hans elskelige kone Lolla, i mellomtiden flyttet til et sted de hadde i Kirkenær ved Kongsvinger.
På Stabekk fikk vi snart installert vårt tredje redaksjonslokale, og hvor vi også fikk nytt trykkeri-utstyr. "Pipelars" i den kjente sabotørgruppen "Oslo-gjengen", tilbød seg å formidle kontakt med en av gjengens storsabotører som også disponerte over en lastebil, og som kunne hjelpe oss å få knabbet en stor og fin elektrisk duplikator fra Statistisk Sentralbyrå, en gulv-modell med god kapasitet. Jeg skulle møte opp foran Bøndernes Bank med en sammenrullet avis i hånden på et bestemt tidspunkt, så ville sabotøren dukke opp.
Til avtalt tid sto jeg på trappen med DEUTSCHE ZEITUNG IN NORWEGEN i hånden, da min fetter Per Mørland, som jeg trodde var vel forvart i England, stod ved siden av meg. Per ordnet opp med maskinen, som durte og gikk til krigens slutt, da den pent ble tilbakelevert til Statistisk Sentralbyrå.

Jeg husker Yngvar Hauges lykkelige ansikt mens han stod og holdt hånden på maskinen, da den vel var kommet i full gang og spydde ut tusener på tusener av illegale blader. Så tuslet han inn i siderommet, satte seg ved skrivepulten og prikket inn en ny artikkel om åndsterror med sin blindeskrift. Med sitt synsmessige handicap leverte Yngvar Hauge tallrike kloke artikler til den illegale presse, også "ledere" som ble lest påny og påny til det ikke var filla igjen av avisen. Hans ord var trøst og styrke i en vanskelig tid.
Flere hundretusener av krigstidens hemmelige aviser kom til i det hemmelige redaksjonslokalet på Stabekk, og de ble spredt ut over Oslo og resten av landet

1944 - til Gestapo kom 8.februar 1944.

Ved nyttårstiden og januar 1944 var det mange tegn på at Gestapo var kommet de illegale motstandsgruppene i Oslo-området nærmere på sporet.
I vår gruppe gjennomgikk vi daglig og rutinemessig de forholdsregler vi kunne ta, i tilfelle noen i gruppen skulle bli "tatt". Blandt annet sørget vi for, til enhver tid, å holde oss orientert om hvem som innen de illegale gruppene var gått under jorden og som hadde flyktet til Sverige. Tanken var at man i nødsfall kunne skylde på de sistnevnte, dersom man skulle bli utsatt for Gestapos forhørsmetoder. Med de gode kontakter vi hadde, ble dette en rutinemessig rapportering.
Vi forsøkte også såvidt mulig å holde illegalt materiell adskilt fra våre nattlige oppholdssteder. Som nevnt hadde vi flyttet trykkeri m.v. ut til Stabekk, og vi forsøkte også for en periode å holde det gående med redusert bemanning - dog med full drift - på dette nye sted.
Vi drillet også hvem som skulle gjøre hva i tilfelle en av oss skulle bli arrestert. Og vi visste hva vi skulle svare, hvis vi ble spurt om hvordan vi kjente hverandre, eventuelt under hvilke forhold vi kunne benekte at vi i det hele tatt kjente hverandre.
En av våre medarbeidere, John Roscher Nielsen, var blitt arrestert sammen med studentene på Universitetet et par måneder tidligere, og sendt til fangenskap i Tyskland.

Selv bodde jeg i dekning i Bærumsveien 2 i Ullern, hos Karin Holst Hemsen og Konrad Hemsen. En kort tid ble avisen også trykket der. For å sikre vertskapet hadde jeg sørget for å få en proforma rekvisisjon fra Oslo kommunes boligetat, som ga meg rett til å bo hos Hemsens.

Den uhyggesstemning som bredte seg blandt oss, ga jeg uttrykk for i en leder i LONDON-RADIO nr.10, 4.årgang, onsdag 28.januar 1944:

"Det foreligger opplysninger om at Gestapo er iferd med å sette igang nye, større og mer utspekulerte tiltak enn tidligere, for å slå bena under de frie organisasjoner i Norge. Det ser ut som om den frie norske presse først og fremst er utsett som operasjonsfelt. Målet synes å være å få en finger med i alle større presseorganer, gjennom norske hjelpere som kan virke tillitvekkende. Alle som har noen befatning med den frie presse må her være på vakt. Vi innskjerper derfor med all mulig styrke, at ingen må røpe noe vedrørende de fri presser og deres medarbeidere. Det skulle synes selvsagt, men det kan ikke gjentas for ofte, at ingen under noen omstendighet må nevne navn i forbindelse med illegale aviser. Vær i tiden fremover dobbelt forsiktig med å levere illegale aviser til ukjente eller tvilsommme personer. Husk at et eneste uoverlagt ord, eller en liten ubetenksomhet, kan koste dine medmennesker livet."

Alvoret i dette hadde jeg allerede gitt uttrykk for i en leder i nr.177, 2.årgang, 1.november 1942. Foranledningen var da den forordning som var inntatt i "Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete", 26.oktober 1942. Det er den forordning jeg tidligere nevnte, hvor det heter at den som driver propaganda for en fiendestat, eller som fremstiller, skaffer seg eller utbreder meddelelser eller andre ting som skader tyske interesser, eller som avlytter andre enn tyske eller under tysk kontroll stående radiosendere, straffes med døden. Jeg kommenterte dette slik:

"En større anerkjennelse av verdien av det "illegale" arbeid, kunne tyskerne ikke ha gitt, og vi er stolte over denne ufrivillige kompliment. Vi vet alle hva meddelelsene fra London og kontakten med Konge og regjering vil si for oss. Forordningen er et voldsomt svakhetstegn, og betyr i virkeligheten at tyskerne hittil ikke har kunnet komme noen vei mot hjemmefronten. Det er imidlertid latterlig av dem å tro, at de med denne forordning kan stanse vårt arbeid. Vi lar oss ikke skremme av deres skitne våpen. Men det vil være lettsindig helt å se bort fra forordningen. Dertil er nordmenns liv for kostbare. Det vi kan gjøre er å omstille vårt arbeid etter forordningen, med andre ord drive det med den ytterste forsiktighet. ... Om så galt skulle hende at man ble knepet, er hovedregelen den at man ikke angir navn. Under forhør av tysk eller norsk politi må en derfor være i høyeste grad på vakt. Under virkelig tortur kan det selvfølgelig hende at, selv om viljen til å dekke sine kamerater er tilstede, greier en det likevel ikke. Det er kanskje ikke noe å si på det. Til våre lesere og medarbeidere kan vi bare si: Gjør ditt beste! Det er meget som står på spill."

Det varte ikke så lenge før denne kjekkasen av en hjemmefronthelt fikk prøve praksis mot teorien.

Jeg hadde glede av kontakten med de to korrespondentene til Tidningarnas Telegrambyrå (TT) i Oslo under krigen. Først Bengt Jerneck, senere ble han avløst av Dag Sandstrøm, som jeg også hadde forbindelse med i Stockholm etter krigen, da jeg besøkte ham og hans familie i Abrahamsberg i Stockholm. Han hadde da lagt seg til fire, eller var det fem, små gutter - alle konsipert i de hovedsteder han hadde vært utsendt som korrespondent til TT under krigen, og hvor han i tur og orden ble besøkt av sin vakre unge kone. Barna kom i rask rekkefølge og fikk nærmest oppnavn etter de byer i hvilke de var påtenkt. Berlin, Oslo, Paris og hvor det monne være. Dags kone hadde ikke bare utseendet med seg, men også et organisasjonstalent som vel kunne være nyttig i flere sammenhenger, blandt annet når hun fikk hurven av viltre smågutter inn i leiligheten i høyhuset i Abrahamsberg, i oljebukser og -jakker, nedsnedde, ivrige og røde i fjeset. På rekke og rad ble ungene kommandert ned på gulvet i entréen, nødvendige knapper løsnet og med et raskt rykk i buksebena bortover i geleddet, ble bukser i avtagende størrelser fjernet.

Men i et okkupert og mørklagt Oslo, var det ikke vanlig å treffe "utlendinger" og å kunne diskutere aktuelle begivenheter med dem. De svenske korrespondentene måtte naturligvis være ytterst forsiktige, og tilsvarende gjaldt også for oss på vår side. Vi opparbeidet imidlertid etterhvert et tillitsforhold, og jeg skulle anta at kontakten var til glede for begge parter.
For svenskene var det naturligvis av verdi å høre, ikke bare de offisielle kommunikéer fra den tyske "Presseabteilung" i Stortinget og dens sjef Moser, men også å bli kjent med synspunkter som man hadde på hjemmefronten. Dag Sandstrøm kunne også bistå med enkelte praktiske ting, som å ta med seg medisiner fra Stockholm, som det var umulig å skaffe i Oslo. Noen vanlig kurérvirksomhet ble det likevel ikke; til det hadde vi andre kanaler som for eksempel kunne skaffe klipp fra den norske legasjon i Stockholm, eller som kunne bistå med "eksport" av flyktninger til Sverige.

I det tidligere Morgenbladets redaksjonslokale kom, som nevnt, en rekke kjente kjente nordmenn sammen om formiddagene for å høre siste nytt, for å diskutere situasjonen og bli orientert. Jeg husker en rekke kjente politikere, en tidligere stortingspresident, flere stortingsrepresentanter, Oslos byfogd Harald Gram, før han måtte flykte til Sverige, og redaktøren i Allers Büring Dehli. Det var kjente folk fra alle partier, men partipolitikk ble ikke diskutert. Det var noe som ikke i det hele tatt var aktuelt. Og hit til Morgenbladets redaksjonslokaler fant også Jerneck og Sandstrøm veien.

Arrestasjonen 8.februar 1944

Midt på natten til 8. februar kom Gestapo til Bærumsveien 2 i Ullern. Plutselig hamring på ytterdøren nede. Høye rop: "Øffnen! Augenblicklich!" Noen lukket opp, og du hørte larmende skritt oppover trappen. En bøling tyske gestapister i hatt og lange frakker og med maskinpistol, velter inn av døren. Søvndrukken og i pysjamas er det bare å erkjenne for seg selv, at "det som du har venta på så lenge" - ja, det har inntruffet.

Gjennom hodet farer noen kontrollspørsmål: Er alle papirer borte? Er her våpen eller andre ting som kan røpe noen eller noe? Nei, alt skulle forsåvidt være i orden og i henhold til de vanlige forholdsregler. Her hvor det har vært et prima trykkeri, radio, papir, stensiler og trykksverte til langt oppunder taket, - er alt borte, fraktet vekk. Ammunisjon som jeg har hatt til oppbevaring for Milorg ligger trygt nedgravet, hva det vel også gjør den dag i dag. Ikke engang et eksemplar av den illegale avis som ble laget noen timer tidligere, finnes.
Med maskinpistolen rettet mot meg, får jeg beskjed om å kle på meg, og jeg kommer på at jeg i lommen ennå har liggende en jernbanebillett mellom Oslo og Stabekk, stemplet kvelden iforveien, og som jeg nødig vil tvinges til forklare meg om. Jeg har fått håndjern på, men får trykket Konrad Hemsens hånd til farvel, og presser billetten i min høyre hånd over i hans. Hemsen lar seg ikke merke med noe.
Lenger nede i veien står det flere biler. Huset har vært omringet. Bevæpnede gestapister og deres norske hjelpere slutter seg til. En av dem mener jeg å dra kjensel på. En juridisk student? Selv blir jeg skubbet inn i en av bilene, som kjører langs kjente veier til en adresse jeg også kjente fra før, men som jeg skulle få stifte nøye bekjentskap med i de neste måneder: Victoria Terrasse.

På veien dit fikk jeg tid til å summere opp: De har åpenbart funnet ut at jeg har vært med på å utgi en av de største illegale avisene i Oslo. De har også funnet ut at jeg noen steder har benyttet dekknavnet Petter Hanson. Så meget kunne jeg slutte av hva de sa. Og de visste hvor jeg lå i dekning. Det ga meg en idé om at det måtte være i Oslo kommunes administrasjon at de hadde funnet en kobling mellom mitt virkelige navn og dekknavnet. Bare én person i kommunen kjente arrangementet med en fingert boligrekvisisjon.
Det viste seg at dette var riktig, vedkommende var blitt arrestert i en annen forbindelse, og hadde oppgitt mitt navn overfor sin forhørsleder på Victoria Terrasse. Det som fra min side var ment som en sikkerhetsforanstaltning, ble altså det motsatte.

Selv om jeg ble bragt inn så og si langs et sidespor, innså jeg at jeg ikke hadde noen lett oppgave foran meg, og at jeg fikk prøve å holde tungen rett i munnen. Ikke bare hadde jeg en klar oppgave i å dekke mine medarbeidere. Men såvidt sentralt som jeg hadde arbeidet illegalt i Oslo i flere år, måtte jeg regne med at flere kontakter som tidligere var blitt arrestert, hadde avlagt forklaring under trusler og tortur, om denne mystiske "Petter Hanson". Jeg skulle heller ikke gjøre situasjonen enda vanskeligere for disse.

Victoria Terrasse, forhør og fengselsopphold.

Victoria Terrasse er et boligkvarter sentralt i Oslo, mellom Slottet og havnen. Der ligger det, høyt og kneisende, kjent av alle Oslo-folk.
Det er mange mennesker som må ha knyttet minner til dette boligkomplekset. Min mors søster Sofie Markussen, senere Aagaard, fortalte meg at hun kom fra Grimstad 17 år gammel i 1895, for å gå på handelsgymnasiet i Oslo. I den tid hun gikk på skolen, bodde hun i noe som het "Hjem for unge forretnings-damer", innstiftet av frøken Pharo - som hadde brukt sine sparepenger på dette hjemmet, som lå i fjerde etasje i Victoria terrasse. Her bodde 15-16 unge piker og en bestyrerinne. Hjemmet lå jo veldig fint og sentralt til, man ble passet godt på, hadde det hyggelig, bodde billig og levde skrint. Her bodde også min fars kusine Kate Aagaard, som var kommet inn fra Horten. De to ble hjertevenninner. Det utviklet seg til ekteskap mellom Kates bror og Sofie, mellom Sofies bror og Kates søster, og endelig mellom min far og Sofies søster.

Slik kan Skjebnen med stor S, og Romantikken med stor R, husere etter et tilfeldig møte på Victoria Terrasse for hundre års tid siden. Så kan jo de snart hundre etterkommere i disse forskjellige ekteskap spekulere litt over Skjebnens innflytelse på deres tilblivelse.

Her oppe i fjerde etasje, i det som engang hadde vært "Hjem for unge forretningsdamer", hadde Gestapo sitt hovedkvarter i Oslo under 2. verdenskrig. Det var opp de samme trappene som de unge damer hadde fløyet opp og ned i sin tid, at jeg - iført håndjern og med maskinpistol i ryggen - ble beordret. På vei ned igjen, var jeg ikke så høy i hatten.
Det er med selvovervinnelse jeg tar fatt på dette avsnittet om forhør og forhørsmetoder på Victoria Terrasse og forholdene på Møllergaten 19 og Grini. Petter Moen gir i sin dagbok rede for den redsel han følte bare ved tanken på Victoria Terrasse, på forhørene og truslene om tortur. For meg selv er det fremdeles, så mange år etter, så mye uhygge og skrekk som knytter seg til disse erindringene, at jeg rygger tilbake for å mane dem frem. Men jeg har etpar grunner til å overvinne disse motforestillingene.
For det første kan opplevelser og reaksjoner fra dengang bidra til å forklare mer sære holdninger i årene etter krigen, og som jeg kommer tilbake til.
Det andre er at jeg bare i mindre grad er nødt til å bygge på hukommelse. Forholdet er at jeg i løpet av det vel et år jeg satt på celle, fikk smuglet ut endel brev. Jeg innbiller meg at disse brevene er noe av det eneste kildemateriale som direkte, "on the spot", skildrer forholdene i fengselet, og under hvilke forhold forhørene på Victoria terrasse ble drevet. Brevene ble skrevet på celle A 33 på Møllergaten 19, på samme sort papir som Petter Moen benyttet da han skrev sine dagbokblad. Men mine brev skiller seg fra Petter Moens dagbok ved at de klart tar sikte på å informere pårørende og Hjemmefronten ute om Gestapos forhørsmetoder, forholdene i fengselet, hvordan det gikk med fengslede hjemmefrontfolk osv. Det er dette konkrete innhold som fikk meg til å tro at brevene kunne ha en viss begrenset verdi som kildemateriale.

Petter Moens epistler formet seg som dypt personlige og gripende betroelser på det indre plan. Det var epistler som han stakk inn bak gitteret i lufteventilen i cellen på nr.19, og som først ble funnet og lest - uretusjert - av andre etter krigen.

Med ett unntak har jeg alle de brev jeg skrev fra nr.19 i min besittelse. De rommes i en liten forretningskonvolutt, men da jeg fikk skrevet dem av for noen år siden, viste de seg - sammen med noen nødvendige kommentarer - å fylle 44 A4-sider. Og kommentarer er nødvendige.

På Hjemmefrontmuseet i Oslo har man fått bygget opp en celle som er praktisk talt identisk med "min" på Møllergaten 19. Det var i en slik celle jeg skrev mine brev, med små stifter fra en blyant, ikke lengre enn at jeg kunne holde dem mellom neglene. I mangel av blystift måtte jeg i ett tilfelle skrive brevet med blod.
I døren var et kikkhull, der de tyske vakter når som helst kunne kontrollere hva som skjedde inne på cellen. Men det var blindfelter på sidene, slik at man kunne stå mot veggen og skrive, og få noen sekunders frist til å spise opp brevet. Under skrivingen måtte jeg stadig holde for øye at brevene kunne falle i tyskernes hender. Det måtte derfor brukes et "blomsterspråk" som ville forstås av mottageren.

Når jeg f.eks. skrev at "Jeg har tilstått alt, bl.a. at Per Brunsvig var sjefen min. Han kjørte avsted med trykkeriet, jeg vet ikke hvorhen." - ville dette stemme helt overens med den forklaring jeg hadde avgitt. Men mottageren ville oppfatte poenget, og visste som jeg at Brunsvig var i god behold i Sverige, at trykkeriet sto trygt på Stabekk og at avisutgivelsen kunne fortsette for fullt helt til krigens slutt.
Høyesterettsadvokat Brunsvig kjente jeg ikke, men én side ved dette var at de holdt på å ta livet av meg under flere nattlige forhør på Victoria Terrasse, for å få meg til å fortelle hvor han bodde. Det var et lyspunkt i en ellers mørk situasjon at man skulle bli slått bevisstløs, fordi man ikke kunne svare på et slikt spørsmål. Jeg håper at Brunsvig aldri har følt nag mot meg fordi jeg misbrukte hans navn på denne måten. Men det var en lettelse for meg å få denne beskjeden ut, og så kunne få varslet ham i Sverige om det som var passert, for det tilfelle at han skulle oppta virksomhet som kurér eller lignende.

En annen slik "dekkperson" hadde jeg bruk for i en annen forbindelse. Den tidligere pressesjefen, Rygh, hadde under tortur måttet røpe at han hadde truffet en "Petter Hanson" i kontoret til et firma i trelastbransjen. Kontoret lå i Skippergaten. Det var vanskelig for meg å benekte at jeg hadde truffet Rygh der, men jeg forklarte at det bare hadde vært som representant for Brunsvig, og at det gjaldt en ubetydelig sak som jeg ikke kunne huske. Gestapo ville vite hvem som hadde gitt meg nøkkelen til kontoret. Jeg hadde så avgjort motforestillinger mot å oppgi navnet, nemlig firmaets eier, grosserer Oscar Anonsen - en fin og varm, nasjonalt innstilt mann som jeg minnes med glede. Jeg var åpenbart ute på tynn is, der jeg lå på gulvet, med håndjern som boret seg inn i håndleddene, svinebundet med tykke tauer om anklene, og med tau stramt mellom håndjernene og tauet nede ved anklene, med slag fra tykke trosser over ryggen, batonger og spark i siden. Her gjaldt det åpenbart å rasjonere på tilståelsene, så det ble mye denging og sparking før jeg endelig kunne fortelle at høyesterettsadvokat Prebensen hadde gitt meg nøkkelen, for at jeg kunne få sitte på kontoret og lese juss.
Hvor jeg velsignet den omstendighet at jeg hadde hatt som rutine å forhøre meg med eksportfolkene om hvem som til enhver tid var brakt i sikkerhet i Sverige. Heller ikke Prebensen kjente jeg personlig. Etter krigen fortalte jeg ham historien, men han så ikke helt glad ut.
Anonsen på sin side, ble innbrakt til Victoria Terrasse. Han så så uskyldig ut som situasjonen krevet, og ble løslatt. Derimot ble visstnok et par av firmaets funksjonærer arrestert, men sloppet ut etter noen måneder.

I mine brev ut fra nr.19 omtaler jeg disse episodene, som hørte til de lettere, fordi jeg hadde en slags "nødutgang". Men lette var ikke de spørsmål jeg fikk, og heller ikke de omstendighetene de ble gitt under. Etter to-tre års arbeid i heldags jobb på hjemmefronten, var jeg så orientert at jeg, om jeg hadde "sprukket", tror at jeg måtte kunne ha rasert mesteparten av det som var igjen av hjemmefront i Østlandsområdet.

Det virket også som om Gestapo mente at de hadde funnet en lekker stek i meg. Natt etter natt - det var om natten det skjedde - ble jeg hentet ut fra min celle på nr.19, fraktet med håndjern og med pistol i siden, til Victoria Terrasse. De beordret meg opp til forhørs- , eller kanskje heller rettere torturkamrene i 4.etasje, hvor jeg ble bombardert med spørsmål. Men først i ritualet kom svinebindingen om anklene med tau opp til håndjernet.
En innledning kunne være "kne bøy". Dette var i februar, og en sprengkald februar, da det ble fyrt så den store kakkelovnen stod rødglødende. Så ble du kommandert til hundre ganger kne bøy med ryggen så tett opp til ovnen at det luktet svidd: "Nærmere, nærmere!"
I et utsmuglet brev fra Møllergaten 19 skriver jeg:

" 19. april 1944.
Sonderbehandlung som jeg fikk den, besto bl.a. av følgende ingredienser: Armen vridd bak på ryggen. Jeg ble løftet gjentagende ganger etter håret og revet så tjafsene datt av. Trykk i hulene bak ørene. Pisking med trosser og slag med jernstang over hele kroppen. Resultat: Absolutt svart på hele kroppen. Trussel om kastrering fra beruset tolk med kniv, faktisk forsøk på samme med batong, hopp og tråkk over hele kroppen - og meget, meget mer som jeg ikke gidder å fortelle. I det hele var åtte mann med på det, en gang - den verste - alle på en gang."

I sin bok "Hjemmefronten", Cappelen 1977, s.160 ( jfr. side 256 og 258 ) gjengir Tore Gjelsvik dette brevet. Tro nå ikke at jeg "varmer det opp" her, for å vise hvor "tøff" jeg engang måtte ha vært.
Men i hele dette bildet av den norske hjemmefront, er det én side som bør kunne understrekes: At dette er noe som skjedde her, i Oslo og mange steder i Norge. Og det skjer fortsatt hver eneste dag et eller annet sted i verden, bedre er verden ikke. Vi kan bare ikke høre skrikene til dem det gjelder. Og de færreste vil ha en sjanse til å fortelle omverdenen om det, og få har vært så heldige som jeg, som slapp fra det med livet i enslags behold. La meg bare kort minne om at det finnes en institusjon som heter Amnesty International, som fra dag til dag arbeider med å hjelpe mennesker i den dypeste nød - uansett politiske oppfatninger, og hvor de enn er i verden.

Når Kristin Lavransdatter dør, lar Sigrid Undset hennes siste tanke være: "Nå dør jeg". Jeg innbiller meg at hos mange døende, er deres siste bevisste - men kanskje lykkelige - tanke nettopp denne; "Nå dør jeg".
Når mine bødler var ferdig med meg for natten, og kunne glede meg med budskap om at neste morgen skulle jeg henrettes, hendte det at de trakk meg nedover trappene mens mitt bakhode sa dunk-dunk for hvert trinn. Jeg mener å ha hatt en siste, vidunderlig tanke før jeg besvimte, nemlig "nå besvimer jeg..." Det var nettopp en vidunderlig og frigjørende tanke: "Nå kan de ikke gjøre noe mer med meg."
Smerte har en grense. Overstiges den, mister man bevisstheten. Jeg tror at for mange torturofre er dette en slags "redning". Smerte, vær min venn. Men oppvåkningen senere, på Victoria Terrasses februar-iskalde kjellergulv, var ikke behagelig. Så bar det med de langfrakkede pistolmenn, til cellen på nr.19. Og en ny natt ventet.
Det er mye man får ta med godt humør.
De hadde det ikke med å presentere seg, disse undermenneskene. Jeg regner med at en av dem var Fehmer. En het visstnok Knäller, en annen Höhler. En av de norske var en Stavangermann som het Haaland. Han hadde det med å kalle meg "møkkamann", mens han alkohol-duftende slo meg mot hodet. Han var den første av torturistene som ble henrettet etter krigen. En annen var Borgen, ham jeg mente å ha kjent igjen som tidligere juridisk student. Han var nok farligere, og drev systematisk "politi-etterforskning" for å komme på sporet av folk fra Milorg og den illegale presse. I et utsmuglet brev 19. april 1944 skriver jeg om ham at han har egen leilighet i Oslo, men at han har familie ved Tjernsrud eller utover i Bærum der et et sted. "Han har sikkert meget å fortelle: Borgen forsikrer at det var han som gjorde ende på landets største mil.org. i fjor sommer. Han har en ledende stilling i SD-SP." Jeg synes ennå jeg kan kjenne hans harde knoker mot ansiktet mitt.
Siste gang jeg så ham, var 30.juni 1944. Jeg ble da kalt opp til forhørs-cellen i Møllergaten 19. Han konfronterte meg med kontorsjef Ling i Oslo kommune, også arrestert - om vi kjente hverandre? I et vanskelig lite øyeblikk forsøkte vi vel å la våre blikk tale. Nei, vi kjente ikke hverandre. Så ville Borgen vite hvor min svoger Tor Hofsvang holdt til. Han hevdet at han nå visste alt om meg. Er du mer villig til å snakke nå? - Du vet vi har midlene til å få deg til å snakke, fortsatte han, dessuten vil det kanskje komme deg til gode når saken skal opp til doms. Og Hofsvang hadde forklart seg annerledes enn jeg. Hva har han med illegale aviser å gjøre? Borgen nevnte flere "mistenkte". Hva visste jeg om dem? Jeg likte meg ikke, men kunne bare fremholde at jeg var totalt ukjent med dette. Borgen var misfornøyd med mine svar, og ga uttrykk for at jeg skulle få svi for min manglende vilje til samarbeid.
I ytterligere en utsmuglet rapport fra fengselet, ga jeg orientering om dette forhøret. En tid etter ble Borgen likvidert på åpen gate av hjemmefrontsmenn.

Tor hadde ikke vært arrestert, som jeg et øyeblikk hadde fryktet. Han hadde hørt til mine nærmeste medarbeidere under avisutgivelsen, og etter min arrestasjon hadde han fått flyttet trykkeriet fra Stabekk, og som redaktør satt igang igjen avisutgivelsen som før, se "Fritt Land" nr.1 1944, men allerede 8.mai 1944 måtte han flykte til Sverige, og andre overtok.
Ingeborg Gjøen, senere tegnesjef på Blindern, hadde hørt til mine nærmeste medarbeidere helt siden 1941, og etter min arreatasjon fortsatte hun ufortrødent i virksomheten helt til frigjøringen. Det er ingen som kan ha vært med på den tekniske produksjon av så mange illegale aviser som hun.

Noe slags fysisk fostring eksisterte ikke på Møllergaten 19, bortsett fra tyve minutter lufting i løpet av året, og de hyppige turer til Victoria Terrasse og øvelsene der. Men det var mulig å gå i åttetall. Åttetall fordi det sto et lite bord på størrelse med en skolepult midt på den ene langveggen i cellen. Dessuten ville man vel kanskje blitt litt svimmel av å gå ovet et år i sirkel. Men jeg tror at jeg stadig kunne gå med bind for øynene, hvorsomhelst i åttetall, med nøyaktig samme antall skritt som dengang.
Denne fysiske øvelsen ble kjørt parallelt med hjernetrim. Den kunne for eksempel begynne med emnet mat. Men dette emnet var så omfattende at man måtte rasjonere ut maten i porsjoner, så og si, ved å begynne med A - på den andesteken jeg hadde fått av Kåre Bing i julen 1943, og som ble fortært med rødkål. Her kunne min medfange, Thor Braathen, distrahere meg ved å fortelle om sin mor, som var en racer i å lage rødkål. Men med all respekt for fru Braathen den eldre, måtte jeg gjøre det klart for ham at nå var det jeg som tenkte. Og så kunne jeg gå videre til aspargessuppe og ananasbløtkake og jeg vet ikke hva, før man et øyeblikk ble mer realistisk og lurte på om det skulle bli grønne, kalde og uspiselige fiskemelskaker idag også, eller om det skulle bli fiskemelskaker, og det ble det, servert i noen kalde aluminiums stablegryter.

Men skulle man være systematisk, måtte man ikke bringe inn retter som sto lenger ute i Schønberg Erkens kokebok, østers og hva som måtte komme etter Ø. Det måtte komme like før den store, store jubeldagen.

Eller også kunne det være andre emner eller skuffer som ble trukket ut av hjernekassen.
Demokrati var et emne. Nå var vi jo alle sammen så enormt for demokrati, og var det én ting som var sikkert, så var det at det var demokrati vi ville ha. Men med samme iver som jeg hadde gaflet i meg andesteken til Kåre Bing for 77. gang, begynte jeg å partere begrepet demokrati. Det var folkestyre, så klart, det at flertallet skulle bestemme og ikke en diktator. Men hvis 99 tullebukker sa én ting, og jeg var uenig om en sak jeg på beste måte hadde satt meg inn i, - skulle jeg da uten videre godta det de 99 tullebukkene hadde bestemt? Det er dette man kaller et dilemma. Men i hele vrimmelen av definisjoner på demokrati, var det én ting som gikk igjen som sikker; at det var folket, d.v.s. flertallet av folket, som skulle bestemme. Men når man tenkte på brølene "Sieg Heil!" og "Heil Hitler!" som steg opp mot himmelen fra noe som syntes å være hele det tyske folk, kunne man da gå ut fra at Adolf Hitler var en god demokrat, fordi han syntes å ha støtte fra flertallet? Jeg kom til at alle som brukte begrepet demokrati, mente at det var positivt ladet. Men tok de i så fall i betraktning at en flertallsbeslutning, for å være god, måtte bygge på at flertallet var vel informert om saken? Og at de helst også var litegrann kloke. Men ikke alle flertall er vel nødvendigvis velinformerte og kloke?

Møllergaten 19

Å si at det tyske fengsel i Møllergaten 19 var det rene sanatoriet, i forhold til Victoria Terrasse, ville være å overdrive. Men alt er relativt, og jeg opplevet for eksempel ingen direkte fysisk mishandling på Møllergaten 19. Men det var et sted av uhygge. Ovenfra galleriene kunne du av og til høre lange, såre skrik fra mennesker i den dypeste nød, og du var også klar over at der var medfanger, gode nordmenn som tok sitt eget liv, for eksempel ved å springe utfor avsatsene når de ble tatt ut av cellene, for å føres til forhør på Victoria Terrasse.

Selvmord var tydeligvis noe tyskerne ikke satte pris på. Den siden av saken - liv og død, skulle de ordne opp med selv. Det fremgår av Husordenen på nr.19: "Ved innbrudd (!) eller selvmordsforsøk følger lenker eller bruk av våpen." Snorer i pysjamasen var forbudt, likeså bukserem, løssnipper, gaffel og kniv. Fangene fikk skje, og det måtte de greie seg med, enten det var til å skjære brød med, skrelle poteter eller rense fisken.
Barbering kunne selvfølgelig heller ikke finne sted uten under behørig kontroll. Det skjedde hver 14. dag eller oftere - ned til tre dager - i Barberstuen, under streng bevoktning. Det var en barberhøvel og sløve barberblad som hadde gått fra mann til mann, slik at barberingen ble en blodig opplevelse.
Litt over hver måned ble fangene klippet. Om man ikke hadde en frisør, kunne man jo arrestere en. Man ble ved disse store anledninger ledsaget av en av de bevæpnede vakter opp på en høy krakk utenfor cellen, og mens frisøren arbeidet, gikk vakten nynnende rundt krakken med raslende nøkkelknippe. Håpet var at man kanskje kunne få hvisket til seg noen nyheter fra barbereren. Ved en anledning hadde jeg ikke hørt nytt om krigens gang på lenge. (Jeg hørte ikke om invasjonen i Normandie før etter fire måneder.) Gjennom venstre munnvik fikk jeg hvisket: "Er det noe nytt?" Frisøren bøyde seg tett inntil mitt øre og klippet energisk, mens han med brennende øyne hvisket "Jesus kommer snart!" Med all sympati for ham, var det ikke akkurat dette jeg helst ville høre, heller om generalene Eisenhower og Rokossovski var ventendes.
Hvor galt det enn var, ble det ventet renslighet i fengselet. Samarbeidet mellom Terassen og nr.19 kunne ikke ha vært helt perfekt her. Ihvertfall ble jeg forholdsvis snart tatt ut av cellen for å bades. Vakten må ha holdt seg noe i bakgrunnen, ihvertfall husker jeg de vantro øyne hos en av "badeguttene", en av brødrene Tennmann, Asbjørn eller Johannes, da han fikk se meg avkledt i dusjen. Jeg var blodig, forslått, helt sort over hele kroppen, og med ben tykke som telefonstolper, dype sår på håndleddene og en brukket finger. "Dette er det verste jeg har sett", fikk han hvisket. Han fikk også i løpet av noen korte sekunder gitt meg verdifull informasjon om andre fanger, bl.a. Petter Moen. Jeg husker også det smilende og gode ansikt på en annen av badeguttene. Han het Bergan, og var fra Rjukan. Også han, som Petter Moen og så mange andre, mistet livet da fangeskipet "Westfalen" sank utenfor svenskeysten 6. september 1944.

Lufting var det heller smått med. I løpet av ett år og seks dager, som var tiden jeg satt på nummer 19, var jeg ute i frisk luft i luftegården bare én gang, i tyve minutter. Det var i påsken 1944. Det var frisk vind og blå himmel over luftegården. Jeg drømte om skiturer over hvite fjellvidder, appelsinskrell under neglene og Nivea.

Møllergaten 19 bestod av to bygninger, en i øst og en i vest, forbundet med en bro. I det østlige hus holdt norsk politi til, pluss tysk Schnellkommando. Det vestlige huset var altså Polizeigefängenis, politifengsel i Oslo - Deutsche Abteilung. Der var to inngangsdører, en gjennom den innebygde broen og en under broen. Den ene ble bare åpnet når det var lyst ute.
Cellen var malt lysegrønn. Fra vinduet med gitter for kunne jeg se broen oppe til venstre, og rett ned gårdsplassen, hvor det ofte stod biler som bråket og oste stygt. Det vestlige huset, altså fengselsbygget, ble revet for noen år siden.
I februar 1944 var det ennå tillatt å levere pakker med mat til fangene med visse mellomrom, - hver annen eller tredje uke. Dessuten kunne de pårørende levere inn rent tøy, og de kunne få med seg skittentøy tilbake. De pårørende måtte gå inn gjennom vest-bygget (som vendte mot Youngstorget) og passere over "Sukkenes bro" når de skulle levere sine pakker. Rimeligvis var det et stort offer for de pårørende å kunne avse matvarer til disse pakkene. Og morsomt var det sikkert heller ikke å vandre over broen og levere pakken eller klærne til de tyske vaktene. Min søster Ingrid Lagesen fortalte at hun, da hun en gang hadde påtatt seg å levere pakken, måtte kaste opp da hun kom ut i bygningen mot Youngstorget.
En tid etter at jeg var blitt arrestert, ble det ikke lenger tillatt å levere matpakker til fangene. Ordningen med at familien vasket og reparerte tøy holdt seg noe lenger.
Alle personlige effekter var blitt inndratt, bortsett fra at jeg hadde fått beholde noen få kroner til lommepenger. Disse var tenkt brukt til såpe og tannpasta, som man kunne kjøpe gjennom vaktene.

Nå er det noen som har spurt meg hvordan jeg fikk smuglet ut brev fra dette hermetisk lukkede fengsel. Det skjedde på to måter.
Jeg hadde sett at det forelå en viss mulighet for en åpning gjennom utleveringen av skittentøy. Med dette for øyet, hadde jeg kjøpt to tuber tannpasta gjennom to av vaktene. Den ene tuben åpnet jeg med forsiktighet nederst, stakk inn mitt brev - innpakket i et stykke sølvpapir, lukket igjen og lot den gå ut sammen med skittent undertøy og en skjorte. I brevet var viktige beskjeder som det hastet med, skrevet i "blomsterspråk". Uken etter sendte jeg med en tom liten pappeske. På denne hadde jeg risset tegninger av en tannpastatube. Min kone Vivi oppfattet poenget, tuben ble åpnet og viktige beskjeder gitt videre. Hjemmefrontledelsen ble holdt orientert om denne og den videre korrespondanse. Hvorvidt det neste brev, datert Møllergaten 19 den 19. april 1944, også gikk via tube og forbi de tyske vakter kan jeg ikke huske. Temmelig snart mistet jeg tillatelsen til å utveksle klespakker, og jeg måtte se meg om etter andre utveier.
Gjennom sprinklene i vinduet kunne jeg se ned på gårdsplassen, som var avstengt mot Pløensgate med en diger port. Det måtte være herfra mester-detektiven Knut Gribb svingte ut med sin hvite europeer på jakt etter Thomas Ryer og Olga Barkowa.
En dag fikk jeg se en kvinne i hvit kittel gå over plassen. Hun kikket forsiktig opp, og fikk nok øye på mitt bleke ansikt i cellevinduet. Og jeg ante et fort lite smil, før hun uten å stoppe gikk videre under "Sukkenes bro" i retning av den norske fylle-arresten for kvinner innerst til høyre i gårdsplassen. Det var mange vinduer ut mot plassen. Av og til kunne vi natterstid høre skrål og hyl fra arresten, og jeg tenkte meg at kvinnen var en slags slutterske.
Et nytt brev - atter i "blomsterspråk" - ble konsipert opp mot den grønne cellevegg. En flik av cellens skureklut ble brukt som emballasje, og hele pakken så nærmest ut som en liten mus.
Så var det å vente ved vinduet. Og få dager etter kom hun igjen langsomt vandrende over plassen. "Musen" var i beredskap, og ble kastet ned rett foran hennes føtter. Hun bøyde seg raskt ned, tok opp musen og uten å se opp, gikk hun videre som om ingenting var skjedd.

Posten kom frem. Og i den tid jeg satt på Møllergaten 19, gikk det mange brev med rapporter samme vei, og jeg kunne også legge ved brev fra medfanger som satt hardt oppe i det under forhør og tortur hos Gestapo. Jeg ser at jeg ca. 15. mai 1944 oversendte et brev fra kjøpmann Gustav Landhjem til hans forlovede Karoline Bjerke. Gustav var en fin milorg-mann jeg hadde meget glede av å treffe. Han var fra Nanset i Larvik. Han var litt skjev i ansiktet, for Gestapo hadde knust kjevebenet hans. Men det hindret ham ikke i å synge Johan Svendsens "Kom Carina, min hjertenskjær" med fin røst. Jeg tror han tenkte på sin Karoline, og dette var det nærmeste jeg kom klassisk musikk på over et år. Gustav kom fra krigen med livet i behold.

15. januar 1945 fikk jeg inn på cellen en ung mann som het Oddvar Erichsen. Han hadde en agenturforretning i Oslo, og var blitt arrestert 4. januar og hadde vært i kontinuerlige forhør på Victoria Terrasse siden. Der hadde han tydelig fått samme behandling som jeg, men hadde ikke den samme svarte fargen. Han syntes det var fint å komme til folk. Han var temmelig langt nede, og så ikke lyst på fremtidsutsiktene. Jeg prøvde å muntre ham det jeg kunne. Men han fikk hvile ut litt, og hadde ikke mistet sin fine humoristiske sans, selv om det kunne se mørkt ut. Han hadde en glimrende fortellerevne. Jeg husker med glede hans fabelaktige livaktige gjenfortelling av handlingen i den engelske filmen Mrs. Miniver. Det var om natten, mens vi lå på madrassene på cellegulvet. Denne filmen hadde han sett i Stockholm eller London, og den hadde gjort dypt inntrykk på ham. Og han tenkte så meget på, og snakket så meget om sin kone og barna. De var liksom alt som betydde noe for ham. Han snakket om vesle Tove, og om Knut, som ropte så sårt etter ham, da han gikk fra dem siste gangen. 21.januar sendte jeg med en hilsen til hans kone via "den hvite dame":

"Måtte låne Oddvar en Sefyr Krone Macco. Vil du være så snill å hilse hans kone Evy Erichsen, c/o Hjelm Friis, Abbediengen, fra ham og si at han har det bare bra. Akershus blir ansett for å være et bedre sted å være enn her på M19. Hvis hun får sende tøy til ham, så vil han gjerne ha en hvit tråd i strømpen hvis alt er i orden med henne, og en grønn hvis barna har det bra."

31. januar ble Oddvar så tatt ut av cellen. Han var da temmelig svett etter 600 knebøyninger på Victoria Terrasse. Oddvar Erichsen var ett av de fineste mennesker jeg har møtt. Såvidt jeg kan forstå, var jeg den siste som trykket hans hånd. Han ble myrdet på Victoria Terrasse.

Så mange mennesker stiger lys levende frem for meg i disse brevene. Der var gamle lensmann Haarstad i Østre Aker, som også ble kastet i fengsel og måtte dele celle med meg for en kortere tid. En hedersmann, og far til den senere overvåkningssjefen Gunnar Haarstad, som på sin side sannsynligvis smittet meg med brennkopper de siste dagene på Grini.

Og Oskar Netteland, den unge vestlendingen som reiste over til England i 1941, ble fenrik, gikk inn i Secret Service og vendte tilbake til Norge som telegrafist, med basis i skjærgården på Vestlandet. Derfra sendte han rapporter om tyske skip. Så vendte han tilbake til England, og kom så igjen til Norge i 1943. Etter en måned i aksjon forsøkte han å komme over til Sverige, men ble tatt av tyskerne ved Fredrikstad. Fra Møllergaten ble han overført til Landsfengselet på Akershus, og merkelig nok lot tyskerne ham leve.

Det var ikke så få som gjennom den kontakten som var blitt etablert mellom meg og "den hvite dame", fikk gitt viktige beskjeder ut fra det ellers lukkede fengsel Møllergaten 19.

Jeg fikk faktisk også sendt ut en artikkel til den illegale presse, skrevet under sterkt press under krigstiden, mot veggen i Gestapos eget fengsel, om deres forhørsmetoder, og med råd til folk i illegalt arbeid om de viktigste sikkerhetstiltak. Artikkelen ble inntatt i "Fritt Land", 22. mai 1944.

"Den hvite dame" løp selvfølgelig en meget stor risiko, og var til stor hjelp for motstandsarbeidet. Jeg traff henne såvidt like etter krigen, og såvidt noen år senere i en av Oslos kinoer, der hun satt i billettluken. Jeg skulle så gjerne ha takket henne skikkelig, men har faktisk glemt hennes navn. Het hun Fanny?

GRINI 16.februar til 8.mai 1945

Den 16.februar 1945 - ett år og åtte dager etter at jeg var blitt arrestert - ble jeg hentet ut av cellen, og kjørt til Grini. Der ble jeg innrullert som nummer 17708. Det var som å skifte identitet, tidligere hadde jeg nummeret 5898 - achtundfünftzigachtundneunzig - som måtte fremsies høyt og tydelig ved de daglige opptellinger. Å komme til Grini var nesten for godt til å være sant, for meg var det nesten som å komme ut i full frihet. Det tok tid å snakke ordentlig med sine medmennsker. Det var en slik mengde inntrykk som kom stormende på etter så lang isolering.

Jeg treffer en masse kjente og får høre nytt fra dem. Ikke alt er like godt. Det gjør sterkt inntrykk på meg å høre om alle de jeg kjente og som var omkommet med Westfalen. Og jeg fikk høre at Oddvar Erichsen var død, forhørt av Fehmer. Noen mente han var blitt holdt under vann i et badekar for å tvinges til å snakke. Jeg stiller meg litt tvilende.
Så blir jeg innkvartert i en brakke der det er mange studenter. Men det er 44 på rommet og ingen sengeplasser, så jeg må ligge på et bord som stod inntil et vindu. Dette måtte selvsagt stå åpent med så mange mann i rommet, og med bare et ullteppe over meg, frøs jeg nesten vettet av meg, kuldsjær som jeg var etter det lange opphold på celle.
Jeg får ellers oppleve Grini som det har vært beskrevet mange ganger, med Otto Nielsen og hans "Ute i byen er middagsmenyen osv." - og "men det har vi, det har dem neigu'kke ute".

Jeg treffer igjen professor Arnholm fra det juridiske fakultet, likeså redaktør i Morgenbladet Rolv Werner Erichsen. Der er også Lorenz Eldjarn, medisinerstudent, bærende på sin medisinkasse, og Mons Oppedal fra Whispering Times. De to hjelper til med utsmugling av brev. Dette er dog vesentlig mer kurant enn på nr.19.

Mons Oppedal fortjener forresten betegnelsen "Den annen verdenskrigs Romeo". Oppe bak gitteret på Kvinneavdelingen hadde han nemlig fått øye på en ubeskrivelig skjønnhet, min utrettelige og dyktige medarbeider fra det illegale arbeid Siri Five. Gjennom fingerspråk på lang avstand fikk de kontakt, og bekjentskapet ble utdypet pr. korrespondanse. Og Mons, som ikke var tapt bak en vogn, banet seg vei inn på Kvinneavdelingen - formodentlig med skittentøy fra leiren, og kysset damen. Den annen verdenskrigs Julie hadde visstnok ikke noe imot dette, men med de tyske vakter i nærheten var man i tidsnød. Det hele skjedde dermed med en sådan kraft at medfange fru Martinsen på Kvinneavdelingen, var bange for at de to gjennom livet skulle måtte gå med tannproteser. Så ille gikk det ikke, men den her begynnende romanse har opptil idag resultert i et utall barnebarn. Vaktoppgaver i denne forbindelse har tidvis hindret såvel Julies som Romeos deltagelse i det høyere selskapsliv.

Selv fikk jeg som gammel fange, et lett arbeid som kostebinder på Grini. Dette arbeid var så lett at jeg ikke hadde fått laget noen kost, før jeg ble overført til arbeid som desinfektør. Til arbeidsredskap fikk jeg en pinne hvormed jeg kunne sjekke hvorvidt det forekom lus på mine medfanger. Det gjorde det i mange tilfelle, og motaksjoner ble satt inn; innsmøring av et kobberstoff, bading, desinfisering av klær og vasking av senger med lysol.
Dette lot jo til å bli en uventet grei nedtrapping av fangetiden, før freden skulle komme. Men etter noen uker på Grini, ble jeg ropt opp på appellplassen og overført til Haft, en celle i hovedbygningen, ved siden av den beryktede Fallskjermen.. Jeg kjenner ikke den direkte foranledningen til at jeg igjen skulle settes inn på celle. Jeg fikk vel helst tro at Gestapo fremdeles holdt meg for å være av interesse. Denne tanke var ikke egnet til å gjøre meg glad. Men jeg var heldig som fikk en fin cellekamerat de siste halvannen måned av krigen, sivilingeniør Fredrik Collin, som lærte meg utrolig meget om lettmetaller og en gang forærte han meg en sild.
Fra gittervinduet i cellen kunne jeg se ut over appellplassen, dit tusenvis av fanger i sine mørkeblå, loslitte gamle uniformer strømmet til.

Tyskerne kunne i og for seg kalle inn til appell når som helst, gjerne midt på natten for den saks skyld, for å rope opp fanger som skulle sendes til Tyskland, kalles inn til forhør på Victoria Terrasse eller kanskje de skulle transporteres til Trandum for å henrettes. Disse uventede appellene hadde alltid noe uhyggelig over seg. En viss lettelse var det alltid når det viste seg at appellen bare var et påfunn av leirledelsen. Det hendte at alle fanger ble kalt ut midt på natten vinterstid til oppstilling. Disse kunne utvikle seg til timelange ventepauser, stående på geledd, der kanskje eneste avveksling var en form for gymnastikk ledet gjennom høytalerene, en kroppsøvelse som bare bestod i dreining av hodet til høyre, rett frem eller til venstre: "Augen rechts, Augen gerade aus, die Augen links!"

Men det var noe ved denne appellen som skilte den fra alle foregående. Vi var kommet frem til ettermiddagen den 7.mai 1945, og alle fanger - også vi som var sperret inne på celler - var klar over at hva som helst kunne skje når som helst. Europa var i oppbrudd, Danmark hadde fått sin frihet sammen med andre land to dager tidligere, men Norges stilling var fortsatt uklar. Ville de mellom fire- og femhundretusen tyske soldater som sto i Norge fortsette kampen, eller hva ville skje?
De 5000 fangene sto oppmarsjert på appellplassen nedenunder til høyre. Noe ble sagt over høytalerne, men der jeg sto var det ikke mulig å høre ordene. Det gjorde imidlertid tydeligvis de tusener av fanger der nede, til alles overraskelse var det en svensk røst:

"Jag ar Södermann från Stockholm, chef för de norska polistrupperna i Sverige. Jag är kommit för att meddela Er att Norge åter är fritt!"

Sammen sto Fredrik og jeg bak gittervinduet i cellen og hørte Harry Södermans stemme, og så de 5000 fangene rive luene av for å fremføre det vakreste kor jeg kunne tenke meg i denne verden: "Ja, vi elsker dette landet". Om vi ikke hadde tårer i øynene, så var det ikke langt unna. Vi hadde meget å være takknemlige for.
Oppbruddet fra Grini skulle skje velordnet og etter hvilket nummer man hadde. Men etter et par dager slo frihetens time, jeg ble transportert til byen på lastebil, langs en rute det stod tusener av mennesker med flagg og hurrarop. Inne i sentrum var det ny registrering, og utlevering av dress og en koffert til hver. Det var visstnok Røde Kors som stod bak. Utenfor Universitetet ble jeg endelig sloppet løs som fri mann.

Gjennom en jublende menneskemengde måtte jeg bane meg meg i min loslitte Grini-uniform. Det var en vandring mot Undergrunnsbanen på gummisåler og med vinger. Jeg merket i vrimmelen Kitty Anonsen som kastet seg om halsen på meg: Den hele verden var uvirkelig, og billettøren på Kolsåsbanen ville ikke ha penger av meg.
På Åsjordet stasjon gikk jeg av, og ruslet med den blå kofferten med dressen i, ned bakken til Bærumsveien. Der ventet Vivi, som hadde tatt krigens prøvelser med tapperhet. Jeg fikk også hilse på min ti måneder gamle sønn Kai for første gang. Han sto og ristet i lekegrinden og sa Dakkedakk og Dædndædn og så søt ut. Selvom lysten var stor, våget jeg ikke å løfte ham opp, for jeg hadde jo ansiktet fullt av brennkopper.
På bordet lå en husholdningsregning på 47 kroner, og dessverre ikke noe testimonium fra Universitetet om bestått embedseksamen. Jeg hadde ikke glemt professor Arnholms råd om å gjøre meg ferdig med juridicum. Men det fikk bli en annen gang. Nå var det bare én ting å gjøre: Ut å søke jobb.

Ut å søke jobb - Morgenbladet

Mens frigjøringsrusen ennå bruste i Oslo, i mai 1945 - ikke mange dager etter at jeg var sloppet fri - tok jeg en tur inn til Morgenbladet for å hilse på gamle venner. Der var de alle sammen, og med en ny glans i øynene; Ratche, Width, Niff, Anders Uchermann Sandvik, Ester Normann Treider, fru ... og den omgjengelige og uunngåelige resepsjonisten Rudberg. Trykkeriet i kjelleren i Stortingsplass nr.7 var såvidt kommet igang igjen, i loftsetasjen singlet det fra settemaskinene, og faktor Olsen kjempet natterstid mot klokken, mens han holdt blyet fast i sine sterke klyper. Widt eller Ratche eller Sandvik hadde beskjed til meg, om at den likeså løslatte straff-fange Rolv Werner Erichsen, gjerne ville snakke med meg.
Det antes meg at det kunne være tale om jobb som journalist. Jeg hadde etpar motforestillinger. For det første hadde jeg ingen partipolitisk tilhørighet, heller ikke til Høyre, som Morgenbladet naturlig sognet til. Videre hadde jeg under mine åttetallsvandringer kommet til at 500 kroner i måneden var det minste jeg kunne kreve av en fremtidig eventuell arbeidsgiver. Werner Erichsen beroliget meg. Medlemskap i Høyre var ingen forutsetning. Man ville ha en liberal innstilling og la særskilt vekt på å føre videre idealene fra motstandskampen. Det var her jeg kom inn i bildet. Begynnerlønnen ville bli 500 kroner.
Dagen etter begynte jeg som journalist i Morgenbladet. Jeg fikk kontor, telefon, én gammel skrivemaskin, papir i formatet A-5, skriveblokk og blyant. Det ble arbeidsredskapene i over 9 år fremover.

Etter etpar måneder ble gasjen forhøyet til 700 kroner, og den øket etterhvert. Men den ble aldri svimlende. Det var det heller ingen som kunne vente i en avis med navnet Morgenbladet.
Etterhvert kom Yngvar Hauge tilbake fra sin landflyktighet i Sverige. Fast ansettelse fikk han aldri, men han ble Morgenbladet tro til sin siste dag, og vi var gode venner like lenge.
Nye medarbeidere og kolleger kom også til: Hans Vatne, Jac Hartmann, Chris Rieber Mohn, Johan Holand, Arne Carsten Carlsen, Ruth Alfsen, Else Bertel, Erik Egeland, Leif Lillegaard, Georg Harbitz, Øystein Parmann, Rolf Fremann, Carl Fredrik Engelstad, John Solheim, Arne Christiansen og andre. Sammen med en rekke kjente, mer eller mindre faste løsmedarbeidere, utgjorde vi et team av unge, interresserte, entusiastiske og noen ganske kloke mennesker. I disse første etterkrigsår gjorde vi Morgenbladet til en bedre avis enn den noengang hadde vært eller noengang ble.
En programerkæring så å si, den gang, var at "Morgenbladet er godt, men det kan bli enda bedre". Dette ble også en slags devise for avisens redaksjonsklubb, der jeg var formann i flere år. Til klubbens møter inviterte vi ofte mennesker som ble bedt om å ytre seg om h v a vi kunne gjøre for å få avisen bedre. Blandt annet kan jeg huske at presse-attasjeene fra Sverige og Danmark ble med på disse møtene, som ble holdt i Presseklubben, fjerde etasje i Klingenberggt. 4. En annen var Sigurd Hoel.

Hans Vatne og jeg delte kontor i flere år. Han dekket kommunalstoffet i avisen og var en munter og pratsom kar, som jeg også så en god del til utenfor arbeidstid - om man kunne snakke om fritid i en dagsavis. Bl.a. hadde vi en minneverdig fisketur sammen til Låktatjåkka langt oppe i Nord-Sverige, der det ifølge reklamen skulle ligge flere "fiskrika sjöar rakt norrut", uten at vi fikk et napp. Vi hadde også en tur sammen til Yngvar Hauges hytte i Kirkenær, og sammen med Jac Hartmann en trivelig fottur med telt, fra Vestre Slidre til Hemsedal.
Hans gikk senere over til Morgenposten, og derfra til Aftenposten der han ble sjefsredaktør. Jeg holdt ham for å være - foruten en trivelig kar - en liberal venstremann, men han endret kanskje oppfatninger etterhvert. Skjønt jeg lurer litt på det.

Jac Hartmann hadde på sin side, allerede tidlig og før det ble mer alminnelig akseptert, klar interesse for miljøspørsmål. Han skrev gjennom mange år kloke artikler fra dette felt. Vi skiftet om vervet som faste Oslo-korrespondenter til den svenske avisen Stockholms-Tidningen. Da denne gikk inn etter noen år, ble vi Dagens Nyheters korrespondenter.
Hver aften klokken 20.45 ringte abonnentsamtalen fra Stockholm, og "mottagningen" satt klar for å ta imot dagens artikler.

Jeg husker ennå min debut. Jeg hadde gjort klar syv saker om norsk politikk, kultur osv. som jeg trodde kunne interessere, og så slengte jeg på en liten notis om bjørnebestanden i Norge. Med spenning åpnet jeg neste nummer av Stockholms-Tidningen. Der sto intet om Gerhardsen, premiéren på Nationaltheateret og andre begivenheter. Men i et flott trespalters oppslag på førstesiden, kunne jeg lese at det var "BLOTT TRETTON BJORNAR KVAR I NORGE". Jeg var ikke dummere enn at jeg klarte å tolke dette signalet, og i årene som fulgte sendte jeg alt som kunne opplyses om begivenheter i Norge på dyrelivets område. Selv den minste lille ilder som hadde krysset Sørkedalsveien, ble funnet verdig skikkelige oppslag i Stockholms-Tidningen.
Avisens sjefsredaktør Carl Kreuger, sønn av Torsten Kreuger, og nevø av fyrstikk-kongen, sparte ellers ikke på komplimangene. Jeg fikk flere telegrammer fra ham med "Tack för det utmerkt skötta reportaget". I rettferdighetens navn dreide det seg ikke bare om bjørner og ildere.

Da det senere ble snakk om "oppkjøp" fra Dagens Nyheters side, var det likevel en nærliggende tanke at det nettopp var bjørnene og ilderne som hadde oppildnet dem.
I min første sending dit med norske nyheter, begynte jeg derfor med en nyhet fra dyreriket, om det gjaldt en katt med to haler, eller hva det var, kan jeg ikke huske. Men jeg fortsatte med det vanlige, norske statsmannstaler - om man kan kalle slikt for slikt - kulturnytt, økonomi, og så til slutt siste nytt fra den norske helvetesdebatten med Hallesby og Schjelderup som hovedaktører. Neste morgen var Dagens Nyheters sjefsredaktør, professor Herbert Tingsten, i telefonen med komplimang for helvetesreportasjen, og anmodning om fremtidig å "Lämna så mycket som möjligt" om helvetesdebatten i Norge. Det sier seg selv at jeg i min tid i Dagens Nyheter, glemte alt om rariteter i dyreriket, og derimot konsentrerte meg om temperaturen i helvetesdebatten, så og si med et eget termometer nedsenket dypt der nede.

Danmark og Sverige

Selv hadde jeg vært så heldig å være med en delegasjon fra Hjemmefrontens Ledelse til Danmark juni/juli 1945. Det var den første av slike delegasjoner til vårt naboland i sør. Det ble en overdådig fest fra ende til annen, i flaggsmykkede busser gjennom Jylland, Fyn og Sjælland, med mottagelser og hornmusikk og taler og hjertevarme omfavnelser og middager på slott. I farten husker jeg fra denne turen Magnus Alfsen, Tage Petterson, Erik Solem, og det var en rekke andre kjente hjemmefrontfolk, alle for anledningen utstyrt med armbind med HL og SL. Og fra dansk side deltok selvsagt lederne for Danmarks Frihedsråd, Christmas Møller, Mogens Fog og andre.

Det var en ting som sprang i øynene: at i Danmarks Frihedsråd var kommunistene med, i motsetning til i den norske Hjemmefrontens ledelse. Selv ble jeg i København innkvartert hos den kjente kommunisten Herluf Bidstrup og hans kone, og ble møtt med hjertelighet, varme og jordbær med fløde så meget jeg kunne legge i meg...

Hvor nær stod ikke Danmark oss i denne tid, og hvor nær står ikke dette landet oss idag, selv om våre veier delvis har skiltes.

En jeg ikke husker fra denne tid er Børge Oudze, redaktør for den illegale avisen Information under krigen, og redaktør fortsatt, for den velinformerte, uavhengige avis som fortsatte å utkomme i København under samme navn etter krigen. Men en stund senere bodde jeg under samme tak som ham, noen dager i Oslo. Vi hadde dengang en høflig og vennlig kontakt, og var ført sammen av mennesker som mente at vi vel burde ha endel å snakke sammen om. På meg virket han kanskje litt reservert og innesluttet. Senere forstod jeg at vi på mange måter gjorde oss samme tanker, som riktignok ikke ble verdsatt av alle.

Selvsagt var våre følelser for alt som var dansk, påvirket av den danske motstandsvilje mot nazistiske undertrykkere. Kanskje hadde nordmenn fått et lite snev av en ny og varm storebrorsfølelse. Og selvsagt medvirket den storstilte "danskehjelpen". Vår egen gruppe hadde fått nyte godt av noen uvurderlige pakker med danske havregryn midt under krigen, formidlet av professor Kristine Bonnevie.

Med svenskene var det noe annet. For all del, de var jo vårt eget kjøtt og blod, og vi var dem evig takknemlig for den enormt verdifulle "svenskehjelpen" de sendte oss, men ikke minst for at de tross alt tok imot de tusener av norske flyktninger som strømmet over grensen.

Men den offisielle svenske ettergivelsespolitikk overfor tyskerne i de første krigsår, var en torn i kjødet for de fleste nordmenn. Spesielt gjaldt det permittent-trafikken med jernbane fra og til Narvik gjennom Sverige. Selv hadde jeg i min avis flere ganger kritisert svenskene for dette, og så sent som i januar 1944 skarpt kritisert det offisielle Sverige for den nye handelsavtale, som da var kommet i stand med Tyskland.
Riktignok hadde svenskene tydelig nok protestert overfor tyskerne mot deportasjonen av de norske studentene til Tyskland.
Det var også svensker som markerte seg med sine protestholdninger til den offisielle svenske politikken. Blant disse var Eivind Johnson, Torgny Segerstedt og professor Israel Holmgren. Segerstedt traff jeg aldri, men jeg var vel med i Universitetshaven da de avduket bysten av ham. Men Israel Holmgren, som kanskje var den skarpeste av alle kritikerne, ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Jeg traff ham da hjemme hos dr. Gording på Ris. Det var i september 1945. Holmgren la ikke fingrene imellom: Jeg tilhørte den svenske opposisjonen, og dens kraftigste stridsmann var Torgny Segerstedt, sa han. Det gledet hele mitt hjerte da hele forsamlingen i Aulaen under Universitetets årsfest, reiste seg for å hylle hans minne - også den svenske utenriksminister. Ganske fornøyelig når man tenker på at det offisielle Sverige ikke hadde gjort annet enn å forhåne ham!

Avduking av minnestøtten over Torgny Segerstedt i Universitetshaven. Viggo Aagaard ytterst til venstre, bak Kong Haakon og Olav.

Slik var Holmgrens tale:

" Motstandsbevegelsen i Sverige, for det var en motstandsbevegelse akkurat som i Norge og Danmark, rettet seg dels mot regjeringen og dels mot tyskerne. Hva vi først og fremst forsøkte å oppnå, var mer solidaritet med demokratiene, og ikke en tysklandsvennlig politikk. For det var nettopp en tysklandsvennlig politikk Sverige førte, inntil krigslykken snudde seg. Det ble kalt nøytralitet, men det var et meget uriktig navn.
En solidaritetspolitikk anses idag av alle svensker som det fornuftigste. Men dengang var det ikke bare tåpelig, men forbrytersk. Det ble stemplet som usvensk av Per Albin Hansson, da vi ville ha den politikk som han selv vil ha nå. Nå har vi heldigvis fått en utenriksminister man kan ha aktelse for. Men for Günter kunne man ikke ha aktelse.
Vår regjering er kompromittert. Vi har f. eks. en forsvarsminister idag som i 1940-41 utrykkelig sa fra at vi skulle samarbeide med Tyskland, og at det ikke var noen grunn til å betvile at Tysklands ærlige hensikt var å skape et bedre Europa. Han sa at intet fornuftig menneske i Norden tvilte på at Tyskland var kalt til å ta ledelsen i et forenet Europa. Den forsvarsminister vi hadde under krigen, Skiöld, sa i en offisiell tale at det er likegyldig hvem av partene som seirer i verdenskrigen. I denne oppfatningen erklærte Per Albin Hansson seg fullt enig."

Israel Homgren sparte ikke på konfekten:

" Om Sverige var kommet med i krigen, ville Per Albin Hansson, Allan Vougt og Skiöld nå ha sittet arrestert likesom de tilsvarende personer i Norge og Frankrike. Hele vår høyere administrasjon er full av quislinger, og slik er det også med vårt militære. Om det ikke finnes nazistiske grupper, så er jo sinnelaget der."

Holmgren var en uredd mann. Han sa hva han mente, og ble også i det nøytrale Sverige dømt til to måneders fengsel for hva han hadde skrevet. Da han fikk høre at noen hadde henvendt seg til kong Gustaf og bedt om benådning for ham, skrev han til majesteten at han ikke ville ta tilbake et eneste ord av hva han var dømt for, og at han ville fortsette propaganda-virksomheten. Men om hans majestet l i k e v e l ville benåde ham, var han villig til å ta imot det. Under én forutsetning riktignok, og det var at hans erklæring til kongen ble brakt til almen kunnskap gjennom kring-kastingen. " - Ock det måste dom göra!" sa Israel Holmgren.

Behøver jeg å si at ham likte jeg godt?
Holmgren likte på sin side ikke Allan Vougt. Ham kommer jeg tilbake til.

Herr Hund - skuffende Nei til nordisk forsvars-samarbeid.

Et kort og fyndig arabisk ordspråk sier at " En hund som har penger, tiltaler man med Herr Hund."

Jeg vet ikke om det er noe sånt som må ha foresvevet Trygve Lie, statsråd under Londontiden, i hans pågående lobbyvirksomhet for å få etablert en militærallianse rettet mot Sovjet, mellom USA, Canada og en rekke europeiske stater, deriblant Norge. Det som fra norsk side skulle være motivet for å arbeide for en slik allianse, skulle være at Norge ikke alene ville kunne motstå et angrep fra Sovjet, videre at denne allianse skulle være et forsvar for demokratiet.

Jeg kjente ikke noe til dette initiativet som ble tatt på et tidspunkt da jeg selv satt på nr.19. Og jeg kjente heller ikke til det samarbeid som etterhvert ble utviklet innen Det norske arbeiderparti, med Trygve Lie, Halvard Lange og Jens Christian Hauge som pådrivere - slik at man fikk kneblet en motstrebende opposisjon innen partiet.

Det vil føre for langt å repetere hele historikken her, men jeg anser det hevet over tvil: At de forskningsmessige, objektive data som idag foreligger om Norges tilslutning til NATO, ville ha stillet spørsmålet om en nordisk løsning av forsvars-spørsmålene i et annet lys i 1948, dersom de hadde vært kjent. Jeg skulle også anta, at dersom man den gang hadde fått en folkeavstemning etter samme modell som EF-avstemningen i 1972, med offentlig støtte til opplysningsvirksomhet om de to hovedsynspunkter, ville resultatet blitt at vårt land hadde gått inn for den nordiske løsning.

Som "utegående" journalist i en av Oslos dagsaviser i disse år etter krigen, med forsvarspolitikken som et av spesialfeltene, hadde jeg inntrykk av at folk flest i Norge følte seg vel ved tanken på at man skulle gå inn i et nærmere samarbeid i Norden, også på det militære område. Og det ble jo også ført offisielle drøftelser om hvordan man skulle få dette til.

Danskenes synspunkt var fra begynnelsen klart, de hadde ennå ikke ristet av seg det "lillebror-kompleks" de hadde fått for Norge under krigen, og ville være med hvis Norge ville.

Svenskene var interessert. Jeg ser det blandt annet på en hel rekke artikler som jeg hadde skrevet og som Stockholms-Tidningen trykket, artikler som også refererer norske stemninger. Det ble, for en tid ihvertfall, slutt på at den svenske interesse for Norge, bare dreide seg om vår bjørnebestand.

Men hva mente det offisielle Sverige? Jeg oppsøkte den ikke ukjente svenske forsvarsminister Allan Vougt, den 19. mai 1948 med dette spørsmålet. Jeg var taktfull nok til ikke å nevne for ham hva professor Israel Holmgren hadde sagt om ham tre år tidligere.
Vougt virket som en stillferdig og beskjeden kar. Jeg var litt overrasket over hans kontor, gammeldags og høyt under taket, med masser av papir spredt ut over alle bord. Jeg spurte ham direkte om Sverige ville ha et militært samarbeid med Norge. Det ville Vougt ikke svare direkte på. Men det kunne ikke være tvil om at det var det han ville. Det var en forhandlingssituasjon, og jeg skulle anta at han på dette tidspunkt hadde fått visse hint fra partikolleger i Norge om at det var kommet noe rusk i forgasseren, med sterke motsetninger innen Det norske arbeiderparti.

Vougt sa:

" - Frågan om ett miltärt samarbete mellan de två länderna måste givetvis granskas närmare. Det vore en fördel, om vi nu för fram den til öppen diskussion. Men inget förefallar mig farligare än att tro på ett ställningstagande för de skandinaviska folkens del mellan stormakterna, vilket så att säga skulle ske på billiga ock gynnsamma vilkor för oss själva, men andå vara krigsavgörande. Förutsättningen for att Sverige och Norge skal kunne hålla sig utanför en militär konflikt, är att de två länderna upprätthåller ett starkt försvar, och att vi sätter oss i respekt. Om vi låser Nordens portar åt alla håll, finns det utsikt för att vi kan hålla oss utanför tredje världskriget. "

Ubåtjakt - Glasnost på norsk

I desember 1963 oppnevnte statsminister Gerhardsen et utvalg som fikk i oppdrag å være et samordningsorgan for opplysnings-virksomheten om landets forsvar. Jeg ble selv senere medlem av dette utvalget, som neppe fikk så stor betydning. Det hadde ingen besluttende myndighet. Formann var til enhver tid en av statsministerens statssekretærer. Jeg husker fra møtene som ble holdt på statsministerens kontor, Odd Bye som formann. Dette var i Per Bortens tid som statsminister.
Bye og jeg hadde et hyggelig samarbeid; vi kjente hverandre også fra gamle dager da vi hadde "gjort" København sammen. Andre formenn for utvalget, var Oluf Fuglerud fra Arbeiderpartiet og unge Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti. Blandt medlemmene var flere kjente mennesker og noen gamle venner.
* Rolf Thue fra Sivilforsvaret, som senere grunnla "Nei til atomvåpen!"
* Ekspedisjonssjef Rolf Jerving, etterfulgt av Tim Greve fra Utenriksdepartementet. Sistnevnte fikk senere adresse Nobelinstituttet og Verdens Gang.
* Oberst Ole Jacob Hald, senere også fra Overkommandoen, Bjørn Egge.
* Generalløytnant Harald Løken, tidl. sjef for Hæren, i utvalget representerte han Norges Forsvarsforening
* Oddvar Hellerud, leder i "Regjeringens pressetjeneste i krig".
* Olav Brunvand, nestleder i "Regjeringens pressetjeneste i krig".
De fleste av dem var tenksomme og ansvarsbevisste mennesker. Sammen med dette utvalget var jeg på forsommeren 1974 havnet i Visby på Gotland, i en nordisk konferanse som ble arrangert av det svenske "Folk og Försvar". I dagene før hadde jeg for første gang kunnet være med på et møte på Bornholm. Ingen av de to øyer hadde jeg sett tidligere, men som mange før meg, likte jeg det jeg fikk se av natur og kulturminner.

Fra selve møtet på Gotland husker jeg lite. Men jeg husker desto mer fra en innlagt ekskursjon til en svensk flåtebase i Østersjø-området: Vår nordiske delegasjon ble vel mottatt av de svenske marineoffiserer. Som departementsrepresentant fikk jeg ved middagen som ble arrangert i offisersmessen, æren av å ha den lokale marinesjef til bords. Serveringen bestod av en rett med lange og rike tradisjoner i svenske offisersmesser, - ikke minst i marinen, nemlig ertesuppe og punsj.
Stemningen var etterhvert begynt å stige mot taket, og jeg hadde så smått begynt å fundere over takketalen og hva som kunne sies om nordisk samarbeid og ertesuppe og punsj i denne forbindelse. Da var det plutselig noe som skjedde i salen. Tilsynelatende opphissede herrer småsprang langs bordene mens de alt imens drev en hviskende konversasjon med de svenske herrer som var opptatt med ertesuppen, ikke minst med min bordherre, sjefen for det hele. Denne reiste seg med bestemt mine, beklaget at han måtte avbryte middagen, og meddelte at man hadde sikre indikasjoner på at en fremmed ubåt hadde kommet seg inn på basens område, og i øyeblikket befant seg rett utenfor nærmeste kai, bare et par hundre meter fra hvor vi befant oss. Ettersøkning ville derfor øyeblikkelig bli iverksatt med alle tilgjengelige midler. Min vert innbød meg samtidig om å bli med ham ombord på et av de fartøyer som skulle delta i oppklaringen.
Alt begynte nu å skje raskt. Mineleggere og andre fartøyer ble i løpet av minutter bemannet og sendt ut i det aktuelle område, midt i senteret for et av Sveriges best bevoktede militære områder. For en utenforstående var det ubegripelig at en fremmed ubåt kunne lure seg så langt inn uten å bli oppdaget før. Men verdens ondskap er jo som kjent stor, så det var vel ikke annet å gjøre enn å bli med og se hvordan dette utviklet seg.

Jeg ble plassert ombord i en av mineleggerne som med prisverdig hurtighet gikk ut fra kai, og sammen med flere andre fartøyer begynte den på det trange området utenfor marinebasen en jakt på uhyret der nede som ikke etterlot tvil om at her mente man alvor: Mengder av tønnestore synkeminer ble rullet frem og sluppet overbord akterut, mens dype drønn hørtes nede fra havbunnen og tusener av fisk fløt døde opp med buken i været. Hadde det ikke vært fordi man hadde en følelse av at det var noe usannsynlig, ja nesten komisk over den tanke at noen skulle våge å risikere et ubåtmannskap, en ubåt og tonnevis av rennomé ved på denne måten å trenge seg midt inn i et av Sveriges mest bevoktede militæranlegg i den rene James Bond-stil, attpåtil midt under en ertesuppemiddag, - ja så hadde denne episode vært det reneste mareritt.

Etter noen timer var ettersøkningen avsluttet, uten resultat, og delegasjonen og vertskapet avsluttet middagen med ertesuppen som i mellomtiden var stivnet. Det var tilsynelatende også min bordherres smil. Men han var korrekt nok da han besvarte mitt spørsmål med at ettersøkningen ble iverksatt etter helt sikre observasjoner. "En dag skal vi nok få dem opp til overflaten!" Det slo meg at det var noe kjent med den måten hvorpå han beveget kjevemusklene.

På hjemvei til vår egen "hjemmebase", satt jeg ved siden av en annen konferansedeltager. Henvendt til meg åpenbart, men likesom ut i luften, sa han stille: "Jeg tror ikke et ord av hele greia." Det var en uttalelse som kunne ha kostet en løytnant avansement til kaptein. Men det var ikke noe poeng for denne karen; han var allerede mange år før blitt utnevnt til generalløytnant. Jeg svarte ham som ut i luften: "Jeg har stor forståelse for hva jeg nettopp har hørt." Mer ble ikke sagt, og vi skiltes i beste forståelse. Lenger var ikke glasnost og perestrojkaen kommet dengang.

Ikke rart om min vert fra 1974 var frustrert. Fra krigsskolen og videre var han blitt innprentet det selvfølgelige, at han som offiser og tvers igjennom loyal sådan, skulle bekjempe fienden i hvilken form han enn opptrådte. En slik aktivitet som bare kunne sees som spionasje mot fedrelandet Sverige, var det hans soleklare plikt å stanse. Hvem som skjulte seg der nede i havdypet kunne det ikke være tvil om. Dessuten, hadde han ikke den norske forsvarssjefens ord for at man i Norge, i Sognefjorden to år tidligere, hadde funnet klare indikasjoner på at man hadde hatt en fremmed ubåt inne i norsk territorialfarvann?
(Tilføyet av webansvarlig: Link til Aftenposten oktober 2010)

Sverige skulle vel ikke måtte ligge dårligere an enn Norge? Tiden som kom skulle bli en prøvelsens tid for vår venn og hans kolleger. Tross mange rapporter om underlige tegn og gjerninger, lyktes det ikke å føre noe bevis for at det hadde vært fremmede ubåter på ferde. For alvor ble almenheten oppmerksom på saken, da en angivelig fremmed ubåt ble observert ved Utø i Stockholms skjærgård i september/oktober 1980. I hele tre uker holdt man dengang på med hydrofoner, synkeminer og svært presseoppbud. Men ingen ubåter kom opp.
Men så plutselig, den 27. oktober 1981, dukker så og si fra oven og som bønnhørt av høyere makter, den russiske ubåten U-137 opp fra neden. Og det var ikke engang nødvendig å bringe den opp til overflaten. Tidlig en morgen sto den der høyt oppe på et skjær utenfor Karlskrona, som sendt fra Vårherre, med kaptein Gusjin og 45 mann ombord, foruten tonnevis med gammelt blikkskrammel. Attpåtil midt inne i et militært område.

I den protestnote som i tur og orden ble sendt Sovjet, hevdet den svenske regjering at øverstbefalendes utredning viste at det var utelukket at feilnavigering var den hovedsakelige grunn til inntrengelsen på svensk område. Deres slutning var at den sovjetiske ubåten med hensikt hadde krenket svensk territorium, for å drive ikke tillatt virksomhet. Med bestyrtelse og indignasjon tvinges den svenske regjering til å konstatere at den ubåt som har grunnstøtt i Karlskronas skjærgård hadde en eller flere atomstridshoder ombord. Den svenske regjering fremfører sin skarpe protest mot denne krenking av svensk område.
I svarnoten fra Sovjetregjeringen tilbakevises bestemt den svenske påstand at den sovjetiske ubåten med hensikt var kommet inn i svensk territorialfarvann "med den hensikt å drive ikke tillatt virksomhet".
Hvilket fornuftig menneske, for ikke å tale om militære eksperter, skulle kunne tenke seg at en ubåt som går inn i overvannsstilling med tente lys og dieselmotorer, hvis bråk kan høres på lang lei, ja til og med ved nattetid og i dårlig sikt, skulle kunne bedrive slik "virksomhet".

Med en viss bakgrunn i administrasjon av sjørettssaker i Nord-Norge og erfaring fra Norges Rederforbund og fra behandling av mange grunnstøtningssaker i den norske marine, har jeg i min pensjonist-tilværelse i de siste år gått gjennom tilgjengelig og ganske omfattende materiale om denne saken. Det har blandt annet slått meg at de svenske militære utredere tilsynelatende har oversett at ubåten stod høyt oppe på et skjær da den ble funnet, og at det er en fysisk umulighet for en ubåt i undervanns-stilling, selv i full fart, å komme opp i en slik stilling. Båten må m.a.o. nødvendigvis ha kommet inn i overvannsstilling i god fart. Videre har man oversett at det innenfor en sektor på ni grader er fullt mulig å gå rett inn fra havet til grunnstøtningsstedet, hva man enkelt kan finne ved hjelp av kart og linjal.
Noe spesielt oppsiktsvekkende er det jo heller ikke ved en grunnstøtning. Dette er jo noe som skjer ofte både med militære og sivile fartøyer langs den svenske Østersjøkyst. Selv rutebåten Oslo - København klarte jo i sin tid å gå på grunn på Kullen.
Punkt for punkt kan man rive istykker teoriene om at det her natterstid i dårlig vær, med dårlig sikt, i et høyst urent og meget grunt farvann skulle settes inn en kondemnabel ubåt i et ytterst hemmelig spionoppdrag.

I rekken av uendelige nye svenske "ubåtincidenter" kan man finne saksbehandlingsfeil av samme type. Det som gjenstår er at det til denne dag, hverken i Sverige eller Norge, er funnet snev av bevis, enn si en knappenål av et bevis. Den hets og følelse av uhygge, som har fulgt med disse sakene, kan også skyldes saksbehandlingsfeil.
Dersom man hadde fulgt prinsippene i den norske Sjøfartsloven av 1897, kapittel 15 - om sjøforklaringer - ville mye være vunnet med hensyn til gjennomført nøyakyighet i saksbehandlingen. Blant annet ville da trenet juridisk personell kunne foreta avhør av impliserte, man ville kunnet få fremlagt skipsdokumenter, loggbøker m.v. fra ettersøkningsfartøyene.
Det er mitt inntrykk at resultatet av den militære saksbehandling i mange av disse saker, sterkt nærmer seg betegnelsen makkverk. Man har oversett helt avgjørende poenger på grunn av manglende kompetanse. Den politiske kontroll har også sviktet totalt. Under det hele ligger den generelle russerskrekk som kan ha farget den militære vurderingsevne. I Sverige snakkes også om budsjettubåter,- jo mer det sies og skrives om fremmede ubåter, jo lettere vil det være å få øket militærbudsjettet, kanskje med fordeler også for den enkelte.
Det rigorøse hemmelighold som har omgitt disse saker, har også ført til at man ikke har kunnet få noen grundig belysning i respektive Stortinget og Riksdagen. For den menige folkevalgte har det vært en umulighet å trenge inn i denne materien. Det har vært nevnt at én begrunnelse for hemmelighold, kan være bekvemmelighet. Jeg er av den oppfatning at nettopp bekvemmelighetshensyn har veiet tungt i disse saker.

De norske og svenske ubåtsaker har et felles mønster. De innledes gjerne med en telefon fra en eller annen som mener å ha sett et periskop bevege seg gjennom vannet. Marinen setter igang undersøkelser, massevis av synkeminer slippes ut, og kommunikéer om "mulig ubåt", "sannsynlig ubåt", "indikasjoner på at det har vært en ubåt" eller "ingen ubåt" sendes ut. Men hittil er ingen ubåt blitt tvunget opp, og man har i Norge ikke kunnet fremvise den minste lille del av en ubåt. For så vidt stiller sakene på linje med draugen, uhyret i Loch Ness og Seljordsvannet, UFOene og julenissen. Nå skal det sies at det visstnok er mangt mellom himmel og jord, og vi likte ikke alle Stalin og Bresjnev. Men noen av oss har vanskelig for å finne et rasjonelt sovjetisk motiv til de påståtte krenkelsene.
Blant dem som har ytret seg i retning av mer nøkternhet i vurderingen av disse sakene, er den svenske ambassadør i Oslo, Lennart Bodstrøm - (tidligere utenriksminister), president Mauno Koivisto og den finske general-stabssjefen Jan Klenberg, som mente at "de fremmede ubåtenes uforklarlige oppførsel ved den svenske kysten står utenfor militær logikk." Det er en rekke andre forstandige folk som har meldt seg blant tvilerne. De ser imidlertid ikke ut til å være særlig tallrike i norsk og svensk presse.

De troende fikk støtte i den teori som utviklet seg etter en av de mer omtalte svenske ubåt-incidenter - Hårsfjärden-episoden. Teorien gikk ut på at det ikke var "voksne" ubåter som opererte inne i de svenske og norske farvann, men miniubåter, som med larveføtter kunne bevege seg på sjøbunnen. I denne forbindelse har man i de offisielle svenske rapporter dokumentert fotografier av spor i sand på havbunnen i den svenske skjærgård, som kan minne om spor etter en traktor. Meg minnet de om spor vi så som guttunger, når vi lå på bryggekanten i Larkollen og kikket ned på sjøbunnen. Mellom krabber og tang kunne vi se tilsynelatende velordnede hoper av sand, som vi trodde var lagt opp av børstemark. Men vi var mer godtroende dengang, og trodde bedre om våre medmennesker.

I senere tid har avislesere kunnet lese om bergingsfartøyet "Bergen Surveyor" som ble satt inn i ettersøkningen etter omkomne og flyvrak etter den tragiske ulykken i september 1989, da et norsk-registrert Convair-fly styrtet i sjøen utenfor Hirtshals med 55 mennesker ombord. Man kunne lese at bergingsfartøyet var utstyrt med en miniubåt med en "sidescanner", som gjorde det mulig å registrere selv små metallgjenstander som armbåndsur og smykker, på havbunnen 70 meter nede. Det lyktes også å finne flere av de omkomne, såvel som ferdskriveren og taleregistrator, foruten en rekke vrakdeler.
Fartøyet gjorde her god nytte for seg. Om det hadde vært mulig å sette inn et slikt fartøy tidligere, kunne det kanskje ha bidratt til å hindre altfor overivrige forsvarssjefer og andre ildsjeler fra å dumme seg ut.

Vi nordmenn har en tendens til å se på forsvaret av vårt eget land som en av de oppgaver våre allierte er mest opptatt av. Dette fremholdt daværende øverstkommanderende for Forsvaret i Sør-Norge, viseadmiral Robert Helseth, overfor Forsvarets Forum for noen år tilbake:

"Man kan nærmest få inntrykk av at vi er under konstant press, fordi andre NATO-land prøver å tvinge på oss hjelp både raskere og i større omfang enn vi selv ønsker. Noe slikt er selvsagt ikke tilfelle. Det er nå slik at Canada i fellesskapets interesse, forsvares best i Tyskland og Norge. Vi må ikke innbille oss at det er fordi canadierne er så glade i nordmenn, de har øremerket styrker for Norge. ... Jeg har vanskelig for å forstå at vi har noe å tjene på å komme i en situasjon der forsvaret i Sør-Norge styrkes på bekostning av Nord-Norge. Vi må helhetsvurdere. Men jeg er klar over at her ligger konfliktstoff. Nord-Norge er mest utsatt, mens Sør-Norge på mange måter er den viktigste del av landet. Det er her det meste av ressursene og befolkningen befinner seg."

Så helt selvsagt har vel ikke denne saken vært som admiralen påpekte. Jeg skulle tro at han vanskelig ville kunne hevde at vårt lille land a l d r i har vært under press fra øvrige NATO-land. I så fall har han vært dårlig orientert. Tvertimot ville det vært underlig om en minor-partner som Norge, ikke mangen en gang måtte bøye unna for storebrødrene i vest og sør. Når admiralen finner det motsatte så "selvsagt", bør det dog til hans forsvar sies at norske militære blir oppdratt til en nærmest albansk lydighet og enighet med våre konstitusjonelle og ufeilbarlige myndigheter. Fra et militært synspunkt kan "selvsagt" et tvilsomt politisk vedtak - om for eksempel å bøye unna press fra utlandet - godtas uten ytterligere tankevirksomhet mens hælene klakkes sammen, hvoretter de politiske vedtak følges opp på militært og korrekt vis.
Og om de politiske myndigheter har bøyet unna, kan man også finne unnskyldende momenter i et press fra hjemlige politiske sirkler. Den paniske skrekk for at Norge skal hevde sine meninger, selv i beskjedne "fotnoter", har tydeligvis mer enn én gang avholdt norske politiske ledere selv fra de mest ydmyke host i lovotten. Hva er det for noe galt med "fotnoter", og at man gir uttrykk for sine begrunnede meninger?

Det som her er sagt om norske militærpersoners oppdragelse til å ikke overdrive selvstendig tenkning, bør ikke lede til den konklusjon at norske offiserer mangler tenkeevne. Oberst Ole Jakob Hald og generalmajor Johan Christie er etter min mening eksempler på gode offiserer.

Oppsummering av holdningskampen.

Det byr meg imot å trekke frem våre hjemlige nazisters propaganda om den røde fare, bolsjeviker og jøder, under siste verdenskrig. Vi som levde dengang vil ikke ha vanskeligheter med å mane frem erindringer om aviser fylt av denslags, plakater på Karl Johan tegnet av Damsleth, som fremstillet lyshårede norske ynglinger med blå helteblikk mot en bakgrunn av en siklende, uhyggelig utseende bolsjevik som med bloddryppende sigd var i ferd med å utrydde hele Europa: Meld deg til Den norske legion, meld deg til frontkjemper-tjeneste mot Russland! Fra den tyske Presseabteilung som holdt til i Stortinget, fikk de nazifiserte avisenes redaktører beskjed fra Kommisar Moser om å skrive en leder om faren fra øst minst hver tredje dag.
For oss som arbeidet i den illegale presse var dette selvsagt like virkningsfullt som å skvette vann på gåsa. Vi var blitt overfalt av tyskerne, vår konge og landets lovlige regjering hadde måttet flykte til England for å fortsette kampen derfra med de ressurser den rådet over, ikke minst betydde handelsflåten mye i denne forbindelse. Det det gjaldt om, og som overskygget alle andre hensyn, var å få tyskerne ut av landet og befri oss fra den ideologi som Hitler og Quisling representerte. Vi ville ha et samfunn bygget på frie valg og selvbestemmelse. En definisjon av demokrati hadde vi vel ikke dengang, annet enn at demokratiet måtte bygge på åpenhet og sannferdig informasjon, ikke på "propaganda" som vi hadde lært å avsky.

Hva var hemmeligheten ved den tyske propaganda, og som kunne ha en slik effekt som den hadde? Vi hadde ingen tall, men ante at de var store. Alt i alt meldte det seg jo tusenvis av landsmenn til kamp på Østfronten mot russerne. De hadde flere falne enn våre "egne" på den allierte side.
Vi oppfattet at det var tusener av våre landsmenn som tok "tyskerarbeid", anlegg på tyske festningsanlegg, veianlegg osv. Vi så at "brakkebaronene" tjente grovt på sine engasjementer med tyskerne, og vi mer ante enn visste at over et halvt hundre tusen av våre landsmenn fant det riktig å gå inn i Nasjonal Samling som medlemmer. De støttet det nazistiske Tyskland, som hadde bombet våre byer, angrepet oss om natten, og som holdt tusener av våre landsmenn i fengsler og ubeskrivelig redselsfulle konsentrasjons-leire. Tyskerne pinte og henrettet.

Hvordan kunne så mange melde seg til krigstjeneste mot Sovjet i denne situasjon, opptatt som de der var i en kamp på liv og død mot vår felles fiende Nazi-Tyskland?

Vi fant bare noen få momenter som kunne danne et delvis svar. Det ene var at Stortingets presidentskap fra Oslo hadde henstilt til kong Haakon å abdisere. Dette var en henstilling som for oss hadde føltes som et forræderi, men som også på motsatt hold ble oppfattet som en l e g i t i m e r i n g av å gå mot nettopp det kong Haakon sto for. Det andre var at det ikke var av pur ondskap alle disse front-kjempere meldte seg. De simpelthen trodde på saken. Og når de trodde på den, skyldes det at den propagandaen som vi nå etterpå kan betrakte som infantil, talte til dem fordi den slo an strenger, ga en gjenkjennelse til noe den enkelte hadde hørt en gang, og som hadde sin rot i en århundregammel myte med røtter tilbake til Sverige, til England og til noe så fjernt som Krimkrigen mellom Vestmaktene og Russland.

I dette spenningsfeltet tror jeg at krigstidens illegale presse hadde sin største oppgave og misjon. Uten de korrektiver den norske regjering i London - og ikke minst kong Haakon personlig - kunne gi, og den sterke støtte de fikk i den illegale presse, ville snart pendelen ha svingt i motsatt retning av hva den gjorde, slik at regjeringens bestrebelser i London snart ville blitt umuliggjort gjennom det norske folks holdning hjemme.

Den lobbyvirksomhet som ble drevet av nordmenn i London under krigen, om å søke å få etablert et atlantisk forbund med norsk deltagelse, rettet mot Sovjetunionen, har vært lite synkronisert med hva kong Haakon, selve samlingspunktet for den norske motstand mot Nazi-Tyskland, sa i sin tale fra London den 20.oktober 1944:

"Til dags dato mangler vi det ringeste bevis for at Russland har hatt aggressive planer overfor Norge. Vi savner derimot ikke bevis for at russer og bolsjevikfrykten systematisk er oppagitert av makter og kretser som hadde aggressive planer mot Russland. Bevisene er i overflod til stede i den politiske historie fra 1918 og til idag."

Tenk selv og velg! Myten om den russiske fare

John Milton henvendte seg allerede i 1644 til det britiske parlament Lords of Commons, med et resonnement som bør ha gyldighet også idag:
"Gud ga mennesket dets fornuft, og gav oss også friheten til å velge. Det er nettopp fornuftens oppgave å velge. Men hviken visdom kan det være i å velge, hvis man ikke har kjennskap til det onde."

Johan Vogt bringer dette sitatet frem av glemselen, og appliserer det på forholdene i Sovjet før glasnost-perioden, med beretningene om husundersøkelser, arrestasjoner, fengslinger og langvarige opphold i arbeidsleire. Selvsagt er det ikke noe i veien for å benytte sitatet i felttoget mot et konkret onde vi ønsker å bekjempe. Men Miltons ord har ikke vært inspirert av Stalin eller Bresjnevs misgjerninger, heller ikke av Hitlers og Himmlers.
De er et meget generelt uttrykk for en sannhet, og bør være like aktuell i ethvert samfunn, nemlig at den valgfrihet som fornuften skal kunne gi, ikke er mye verd hvis man ikke har klare, objektive data om de forhold det skal gjøres valg mellom.
Er det tvil om hva man bør velge, og hvis man i det hele tatt har et problem, er det en god leveregel først å søke å bringe fakta på det rene. Men vi lever alle sammen i et samfunn, avhengig av våre omgivelser. Og våre omgivelser er ikke alle like uskyldshvite. Vi er kommet et stykke på vei i våre erkjennelser, hvis vi innser at vi ikke er født inn i en verden av hvite engler i stadig og uavbrutt idealistisk kamp mot djevelens makter og sorte engler.
De hvite engler er de vestlige demokratier. De sorte hører hjemme i øst, og de er kommunister. Slik har vårt verdensbilde vært. "Myten om den russiske fare" er neppe oppfunnet på den norske "grasrota". Den er heller en funksjon av politikk. Og den har neppe vart så forferdelig lenge. Vi kan jo også legge merke til at av våre landsmenn er det knapt noen som har et så avslappet forhold til denne faren, som nettopp de som bor nærmest russerne, i Pasvikdalen, en fredens dal. Når og hvor oppsto myten? Det kan oppstilles flere teorier.
Fra 1912 (møtet i Åbo mellom Carl Johan og Aleksander) eksisterte det ihvertfall et grunnfestet vennskap mellom Russland og Sverige, som to år senere fikk overta Norge ved mellomkomst fra tsar Aleksander.
Det er lett å gå seg vill i alle tvilsomme allianser og deres betydning for våre forfedres følelser for russerne, men særlig sterkt inntrykk kan det vel knapt ha gjort på dem at forholdet mellom Russland og England i lange perioder var nær frysepunktet. England var jo ikke så mye i skuddet etter blokaden av Norge under krigen 1807-14, den gang Terje Vigen og likesinnede måtte ro til Hirtshals etter korn. Min ærerike tippoldefar Nicolai Bruun kjempet modig ombord i en liten vendbar norsk-dansk kanonbåt, rodd av tolv rorskarle, mot mange ganger overlegne engelske orlogsfartøyer.

Russlands forhold til England holdt seg kjølig helt til 1907, da de igjen kunne møtes i et nytt forbund, denne gang mot Tyskland.
De nevnte varme kontakter mellom Sverige og Russland, varte ikke lenger enn til 1855. Da sluttet Carl Johans sønn, Oscar I, seg til vestmaktene, etter utbruddet av Krimkrigen i mars 1854. For vestmaktene var det naturligvis maktpåliggende med alle midler å skaffe seg politisk støtte også i nord. Et av midlene var tydeligvis å bryte den gode atmosfære det hadde vært i tidligere år, og å spre mistillit i tvillingrikene til "den russiske bjørn".
I sin artikkel "Legenden om den russiske fare" dokumenterer Johan Vogt med støtte fra svenske rapporter og nyere undersøkelser, bestebelsene i denne retning. Bl.a. fra den britiske konsul i Hammerfest, John Rice Crowe, som fra 1838 og utover fortalte om russiske planer om besettelse av Finnmark. Ikke alle synes å ha festet overdreven lit til engelske og franske rapporter av denne type, f.eks. later Henrik Wergeland til å ha tatt det hele fra en mer humoristisk side når han skriver:

"Når russerne kommer
som ytterste dom
med pauker og trommer
bom bommeli bom!"

Unektelig virker ryktene om russiske angrepsplaner noe antikverte idag.

Demokrati

Blir vi hjernevasket? Får vi informasjoner som er korrekte? Har vi ytringsfrihet og demokrati i Norge idag? Jeg ønsker å se informasjonene om vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i en konstitusjonell sammenheng.

Noe har sviktet i informasjonssystemene. Her er en liste over fortielser og forfalskninger:

* Atomvåpnene: Utbyggingen kjent i Forsvarsdepartementet i to år før Stortinget ble orientert. Når ble partilederne orientert?

* NATO-medlemskapet
Vi hadde hemmelige geriljagrupper i Norge etter krigen. De ble dannet etter initiativ og påtrykk fra USA og Storbritannia, som også betalte to tredjedeler av det det kostet å holde dem i beredskap. Forsvarets etterretningstjeneste samarbeidet direkte med britisk og amerikansk etterretningstjeneste, og sendte flere av sine offiserer til USA for at de skulle få gå på CIA-kurs og få innføring i "Kommunismens vesen".
I en artikkel i Arbeiderbladet 17.juni 1978 sier Svein Blindheim at offiserene bak de hemmelige gruppene helst ikke skulle være Arbeiderparti-medlemmer:

"Jens Christian Hauge som var forsvarsminister fra november 1945 til februar 1952, var en nøkkelperson i arbeidet med de hemmelige gruppene. Gruppene ble organisert etter mønster av Milorg - og skulle drive sabotasje, propaganda og etterretning hvis Norge ble okkupert igjen. Hauge var leder for Milorg. i 1944-45.
Dette nære militære samarbeidet med Storbritannia og USA før Norge ble medlem av NATO i 1949, gir grunn til å spørre om vår forsvarspolitikk i virkeligheten har vært fastlagt helt siden 2.verdenskrig."

* Loran C
* Forsvarskommisjonen nevner ikke Leedsvedtaket
* Meyer-saken (våpnene)
* Grensekrenkelsene i sjøterritoriet og i luften
* Trædal: øvelsesmeldinger
* Utbyggingen på Kola/The Treat
* Forsvaret av Sør-Norge (er det godt nok)
* Problemer med befal, økonomisk belastning ved plassering i Nord-Norge.
* Infrastrukturvedtak NATO
* Hva koster NATO Norge?
* F-16: fra 2,9 milliarder til 9 milliarder kroner på dette kjøp, pluss mangel på flyvere.
* Stortingets betydning er redusert. Jfr. presidentskapet 1940/41.
* Stortinget har begrenset kontrollmulighet.
* Man kan sette spørsmålstegn ved vår valgordning og nominasjonsprosessen.
* Mange ønsker flere folkeavstemninger
* De store organisasjoner, som LO og NAF har meningsmonopol, vi har stor polarisering i dagens samfunn.
* Hva vet partilederne? Jfr. atomsaken.

Ytringsfriheten i grunnlovens paragraf 100 er den en realitet eller illusjon? Den sier at
- frimodige ytringer er enhver tillatt
- vi kan gå fra hverandre
Men vi bør se dette i sammenheng med ytringsfrihetens andre aspekt: Vi bør sette krav til våre kunnskaper om
s a k l i g i n f o r m a s j o n.
Uten sannhetsbærende kunnskaper har ytringsfriheten liten verdi. Dessverre er ofte ønsket om å uttrykke seg omvendt proporsjonalt med graden av kunnskaper. Vi har sett personer på et lavt kunnskapsnivå, med stor lyst til å ytre seg.
Eks.1 "Sieg Heil!" sier lysende ansikter i Hitlertiden. Hadde de ytringsfrihet? Ja. Men var de informert? Nei.
Eks.2 Biafra
Eks.3 Pol Pot: s m i l e n d e ching chang chinamann er leder for et forferdelig omfattende terror-regime.
Andre eksempler i vår umiddelbare nærhet. Det er en fordel å ha sett flere varianter maktmisbruk. Lett å se når noe er galt. Det er verre når man bare har én variant og denne er gal. Episoden 40 - 45 var i k k e enestående i historien. Undertrykkelse av meninger, forfalskninger og hemmelighold har vært brukt som et viktig politisk middel i alle tider. Vi kjenner det i en rekke land idag, som bl.a. Amnesty Internationals arbeid viser. Vi kjenner det i Norge.

Våre fremste sikkerhetspolitikere burde ta seg en tur i sandkassa og bli sittende der til de ble enige, og kanskje våte bak. Vi må ikke sluke rått det det etablerte system bestemmer - et system som bygger på uvitenhet. Vi befinner oss på sandkassenivå. Vi er apekatter. Å n d ?! Den såkalte sikkerhetspolitikk er tøv! Her står ånd og materie overfor hverandre.
Er det ytringsfrihet for dem som mener følgende??

- NATO er en sikkerhetsrisk for Norge.
- Tilslutningen til NATO er fiktiv.
- Vårt forsvar er et illusjonsforsvar.
- Vi bør ikke delta i blokkpolitikk, men søke globale løsninger sammen med våre naboer.
- Beretningene om grensekrenkelsene er falske.
- Avisene driver vulgærpropaganda.

Misbruk av hemmelighold representerer ikke bare en fare for demokratiet. Det innebærer en suspensjon av det frie ord og demokrati. D e m o k r a t i k a n i k k e t e n k e s u t e n a t v i h a r f a k t i s k e d a t a å b y g g e p å n å r v i s k a l v u r d e r e d e m e s t a v g j ø r e n d e s p ø r s m å l f o r v å r l i l l e n a s j o n. Dette er et tankekors vi må bære med oss! Jeg vil ikke være villig til å godta overfladiske forsikringer om at demokratiet på denne måte selvsagt aldri er blitt suspendert.
Er vårt politiske system avlegs? Er det en fornuftig tanke å gå det gjennom påny? Bør for eksempel den norske grunnlov ikke lenger sees som en fribillett til fremtiden? Det har den jo nå vært siden 1814. Det er fornuftige mennesker som har hevdet at den bør skrives om og revideres. Enkelte har kommet på den kjetterske tanke at det kanskje lå n o e i Quislings idé om å dele vår norske riksforsamling i et næringsting og et kulturting, notabene med den reservasjon at man ikke skulle ha nazister til å sitte der. Ville man derved kunne finne frem til et system hvorved valgene til riksforsamlingen ikke i realiteten ble avgjort under de politiske partiers nominasjonsmøter?

Er det bruk for den illegale presses idealer i dagens samfunn?

Det har skjedd mye i årene etter krigen. Mange føler en bitter og dyp skuffelse over at samholdet og toleransen ble borte. Isteden har vi som nevnt, fått en polarisering av meninger der hardt settes mot hardt. Det er nok å tenke på EF-debatten, planene om utplassering av atomraketter i Europa - rettet mot Sovjet - og evt. norsk tilslutning til dette, NATO, Alta-utbyggingen, naturvern, de hemmelige tjenester.
Men stopp litt. Hva er m e n i n g e r ? Igjen et av disse farlige ord som ser veldig demokratisk og fint ut, men som kan dekke over sterke emosjonelle ladninger som ikke har tilstrekkelig dekning i de faktiske forhold. De kan dekke over bevisste forsøk på å føre omgivelsene bak lyset. "Meninger er sannhetens fiende mer enn løgnen" sa Nietzsche.
Hvis vi går tilbake til kravet om åndsfrihet og åpenhet som var fundamentalt i holdningskampen - så kan vi idag se en markert tendens i motsatt retning.

Det er ikke bruk for den illegale presses idealer i dagens samfunn. Begrepet frihet er blitt erstattet av andre ord, som "hjelp fra våre allierte" og "det nytter ikke for oss å forsvare oss alene". Vi kjempet for selvstendighet. Nå sier man "vi må jo ha hjelp utenfra". Ord som internasjonalt samarbeid har blitt byttet ut med ordet "trusel". Å utvikle fredelige forhold er blitt til "provokasjoner" og "vi må statuere eksempler". En forgiftet atmosfære har overtatt der vi i '45 var opptatt av toleranse, humanitet og åpenhet. For mitt vedkommende fikk den svarte sverte fra de illegale aviser, et motstykke i stempelputene til hemmeligstempling - der sverten var rød. Innsyn skulle hindres av all makt.
Det er ikke bare andre som har skylden. Tvertimot. Vi har sviktet. (Men vi har fått ytringsfriheten for å bruke den!) Vi har sett en nærmest sykelig trang til hemmeligholdelse og fortielser. Vårt folk er ikke modent for sannhet! Dette har i tur og orden ført til at våre lovgivende organer er veldig desorientert med hensyn til vitale problemer for vårt land.

Petter Moen var ingen helt. Ingen av oss var helter. Men vi overtok der hvor andre sviktet.

I forbindelse med "feiringen" av 40 års-dagen for 9.april, er det mange som har ytret seg om de lærdommer vi kan trekke av krigen. Det har også vært dem som har villet slå politisk mynt på erfaringene, idet de skulle bevise riktigheten av å rettferdiggjøre et eller annet av de politiske hovedsyn i dagens aktuelle debatt. Det er neppe dekning for dette.
Men én lærdom tror jeg vi bør kunne bli enige om at vi må kunne trekke; At vi i åndsfriheten har en pillar, et "bein" på vår vaklende plattform av et demokrati, en pillar som ikke må svikte. Dette innebærer også at ytringsfriheten må gis et reelt innhold ved at vår lovgivende forsamling og almenheten får ubetinget korrekte og sannferdige fakta på bordet. Vi mangler ikke informasjoner. Vi drukner i dem. Særlig de løst funderte. Men vi må ikke slå oss til ro med dette.

Sannheten har to sider. Vi har ikke studert mekanikken i dette og i de dypereliggende bakgrunnsfakta. Men dette ligger nedlagt i historien om den illegale presse.

Lotte - Siri Oppedal
Hirr - Lilleba Bøgenæs (Aagaard)
Tjoms - Tor Hofsvang
Bulle - Ingeborg Gjøen
Glopp - Agga Sæbø

Siri Oppedal

Lilleba Bøgenæs (Aagaard)


Tor Hofsvang

Avisdebatt om folkestyre og ytringsfrihet

OLE SMITH, 30. des. 1980 i Flensborg Avis,
"Til norsk-dansk debatt om trusler mot folkestyret."

"Oslo 1980 - Til demokratiets innerste vesen hører debatt om muligheten for gjennom offentlig diskusjon å påvirke utviklingen. Derfor kan man også i et særdeles demokratisk land som Norge oppleve, at det ene spørsmålstegn etter det andre stilles, etter debattopplegg som "Er vårt folkestyre truet" - og vel og merke stilles spørsmålet av folk, som både mener at Norge skal forsvares, og at demokratiet som samfunnsform er den eneste menneskeverdige.
Flensborg Avis har fått med seg en slik norsk debatt med betydelig dansk innslag, idet forhenværende minister og gjennom 28 år medlem av Folketinget, sosialdemokraten Frode Jakobsen, var innleder. Møtestedet var Norges gave til Danmark etter frigjøringen, eiendommen Lysebu ved Oslo, og innbyderne var Den illegale Presses Forening og PEN-klubben i Norge. I sin velkomsttale sa formannen i Den illegale Presses Forening, kontorsjef i Forsvarsdepartementet Viggo Aagaard, at emnet "Er vårt folkestyre truet" skal sees i lyset av avstanden mellom dem som styrer og dem som styres. Han tilføyde: Vi hverken kan eller vil gi våre politikere råd om partipolitikk ... (Jfr. kap. 24 hvor Viggo siterer talen selv)

Frode Jakobsen begrunnet med fire "teser", hvorfor han var foruroliget over folkestyrets stilling idag: - Et folkestyre vil alltid være et kjempende folkestyre. Ellers vil det holde opp med å eksistere. Det vil alltid være noen som er de rike, de mektige, de fornemme. Eller noen som tror, at de er klokere enn alt folket. De vil alltid strebe efter å herske, å råde. Et folkestyre må til alle tider være på vakt.
Det er en rekke punkter, hvor jeg er foruroliget. Jeg kunne nevne flere, men for klarhets skyld vil jeg stille dem opp som fire punkter:
1. Tilstivning i våre politiske partier.
2. Motsetningen: politiske partier kontra folkebevegelser.
3. Inngrep i vårt folkestyre av krefter utenfor vårt eget land.
4. Og endelig spørsmålet om hele vårt folk, ja om hele vår vestlige kultur, ikke er iferd med å glemme mennesket selv - og dermed menneskets frihet - under en sanseløs jakt efter ting, varer, materielle verdier.

Frode Jakobsen

Om de politiske partier sa Frode Jakobsen:
- Jeg kan ofte ikke holde det foruroligende spørsmål tilbake, om våre politiske partier, som alle bekjenner seg til folkestyret, likevel i enkelte situasjoner, kommer til å virke - ikke til å fremme, men som en hemsko for et sant demokrati.
De politiske partier har vært nødvendige. Det er de også idag. Vårt demokrati er bygget opp på dem. Også idag er det nødvendig at mennesker, som stort sett har de samme anskuelser, slutter seg sammen, for at de kan arbeide for sine anskuelser i fellesskap.
Men hvordan har de politiske partier oppstått? I hvert fall de fleste av dem som levende bevegelser, folkebevegelser. Idag virker de imidlertid som forsteninger.
Partier skulle være noe som fikk folk til å tenke. Noen ganger virker de på meg som noe, som vil forhindre folk i å tenke. Ja, som noe, som er redd for at folk tenker. Tenker selv, i steden for å spørre noen på toppen, hva de skal mene.
Partiene blir som noen ferdig leverte modeller, man kan velge mellom. Men som man har å rette seg efter - eller også gi avkall på å være med på å øve innflytelse på sitt folks skjebne.
Vi har ihvertfall flere modeller vi kan velge mellom, vil noen trøste. Ja, gudskjelov - det er ikke noe ettpartisystem. Men engang var partiene bevegelser. De hadde vinger, de kunne begeistre. Idag er de blitt apparater. Apparater kan intet levende menneske begeistres for.

Om partier kontra bevegelser: Hva er forskjellen mellom partier og bevegelser? For vel hundre år siden var det i Danmark ennå ikke ordentlige partier. Menn - det er ikke mannssjåvinisme, for det v a r bare menn - ble valgt til Riksdag, Storting eller hva det heter, som personer - som mennesker, som hadde gjort seg gjeldende i en bevegelse, en folkebevegelse.
I de siste årtier har det vært tilløp til bevegelser igjen. På tvers av partiskiller og som regel bittert bekjempet av de politiske partier.
Motstandsbevegelsen under krigen var en slik bevgelse. På en helt annen måte i Danmark enn i Norge. Motstandskampen kunne man i Danmark kun være med i, ved et brudd med alle de etablerte partier. Noe, som de politiske partier i ettertid helst vil ha glemt.
Det var en helt spesiell situasjon dengang - en fremmed besettelse. Men det har siden vært bevegelser i fredstid. En bevegelse mot EF, tvers over partigrenser. En bevegelse mot atomkraft - på tvers av partigrenser. En bevegelse for et bedre, sunnere miljø - dem man i Tyskland kaller "de grønne" - på tvers av partigrenser.
De politiske partier kan ikke like bevegelser. For de slår revner i de kasser, politikerne vil ha folk sperret inne i. Jeg anser bevegelser for et sunnhetstegn, et sunnhetstegn for folkestyret. Også ofte, hvor jeg ikke kan være enig med disse bevgelser i deres mål.

Frode Jakobsen fant at det ville være skjønnmaleri, hvis man ikke ville innrømme, at de viktigste skiller mellom partiene er en økonomisk tautrekking mellom forskjellige grupper i vårt samfunn. Men forlanger man så, at folk i situasjoner, hvor nye grenser går gjennom befolkningen, stadig skal rette seg efter de tradisjonelle, mere overfladiske skiller, kan ikke det bety annet enn at partiene kommer til å virke som foreldete rammer til hinder for folks selvstendige politiske tenkning.
- Jeg opplevde det første gang under okkupasjonen. Våre politiske ledere holdt opp med å være det danske folks ledere - i hverfall i den siste halvdel av okkupasjonen. Det var ikke dem folk lyttet til mere. For det var kommet et annet skille, og det skar seg dypere ned enn de tradisjonelle forskjeller mellom partiene.
Siden har vi opplevd et ungdomsopprør, en bevegelse mot Danmarks opptagelse i EF, en bevegelse mot atomkraftverk, en bevegelse for et sunnere miljø. Overfor noen av de siste store problemer er partiene i virkeligheten allesammen stort sett enige: Nøyaktig samme jag etter økonomisk vekst - mer og mer produksjon. Derfor vil jeg hevde, at det viktigste skille i vår politiske tenkning idag ikke går mellom de politiske partier, men mellom dem som har forstått, at denne dyrkelse av økonomi er en trusel mot selve menneskehetens overlevelse - og så dem, det store flertall, som ikke har forstått det.
Men det er ikke disse spørsmål, som jeg kaller de største av alle, som spiller en stor rolle i det danske folketing. Så godt kjenner jeg det ting. Jeg har vært medlem av det i 28 år. Men det må da være en fare for folkestyret, hvis de aller viktigste spørsmål også idag går hen over hodet på vårt parlament. Som de største spørsmål gikk utenom det danske folketing under Danmarks besettelse.

Om sin tredje foruroligelse, hvis flere og flere beslutninger, som mer og mer avgjør det danske folks skjebne, treffes utenfor Danmark, sa Frode Jakobsen:
- Altså ikke av det danske folketing, som det danske folk har valgt til det, men av noen helt andre, som det danske folk slett ikke kjenner noe til. Av noen som sitter i Bruxelles, Strasbourg eller Paris. Og det er ikke bare EF. Jeg kan også nevne NATO. Jeg er gått inn for Atlanterhavspaktens idé. Jeg har gjort det så tidlig, at jeg ble truet med eksklusjon fra Socialdemokratiet for det - den eneste gang i mitt liv. Jeg er stadig tilhenger av selve Atlanterhavspaktens idé: Samhold i tilfelle overfall. At det, vi ikke fikk fortalt Hitler i tide, skulle vi ihvertfall rekke å få fortalt Stalin. Men jeg er i bunn og grunn uenig i den politikk NATO-landene fører idag. Jeg anser rustningskappløpet i dag for vanvittig - russisk vanvidd, NATO-vanvidd. Det siste er NATOs beslutning om oppstilling av moderniserte "taktiske" atomraketter i Europa.
Danmark er et lite land. Og Norge er det. Vi kan ikke alltid få vår vilje i det internasjonale samarbeide. Det fikk vi heller ikke her. Men én ting skulle vi alltid kunne - ellers synes jeg at selve idéen med Atlanterhavspakten som vern for demokratiet blir borte. Vi skulle alltid ha frihet til å slå fast, hva som er vår mening. Selv det engang kunne ikke Danmark her. Den danske regjering gikk inn for motstand mot de rakettene. Den besluttet, at den danske utenriksminister skulle reise til Bruxelles og gå imot. Ihvertfall inntil forhandlinger med Sovjet var virkelig prøvet.
Danmark fikk ikke engang lov til å få sitt forslag ført til protokolls. Den danske regjerings mening skulle holdes hemmelig. Overfor russerne - overfor det danske folk. Er ikke det en fare for et folkestyre?

Den siste av sine fire foruroligelsteser fant Frode Jakobsen selv den alvorligste - spørsmålet om ikke den blinde jakt efter varer med en slags kraft fører oss ut over avgrunnens rand:
- Når politikere i Danmark snakker om avgrunnen, så mener de alltid betalingsbalansen. Det er en avgrunn, som er dypere.
Økonomi dominerer all vår politikk. Menneskehetens historie har gjennom århundrer vært en kamp mot sult og nød. Det har vært rasjonelt en gang, fornuftig. Det er det ikke lenger - ikke i vår del av verden. Men apatien dominerer. Det er den, som får oss til å suse videre og videre i samme dur. Så vi ikke kan løfte vårt blikk, og få øye på avgrunnen foran oss.
Noen kan spørre, om dette siste problem har noe med vårt folkestyre å gjøre. For det er jo det samme sanseløse jag i de land som kaller seg sosialistiske - og som ikke har folkestyre. Men det h a r noe med folkestyre å gjøre. For hvorfor er det så vanskelig, nesten umulig, å snu - vekk fra avgrunnen? Fordi vårt folkestyre er kommet til å sitte som i en saks.
Så lenge har vi gjørt politikk til økonomi alene. Nå skal det for et politisk parti mot til å gå ut å si til sine velgere: Nå vil vi ikke lenger arbeide for, at dere år etter år skal bli rikere og rikere materielt sett. Kanskje tvertimot. Kan noe politisk parti noensinne komme godt fra en slik politikk?
Og Frode Jakobsen sluttet:
- Vi er under den stadig større produksjons tyranni. Vi lærer at vi er et fattig land. Men vi har aldrei hatt så rikt et land som idag. Og likevel: Når vi krever bedre miljø, rent vann osv. så lyder svaret: "Vi har ikke råd!"
Jeg tror på mulighetene for et folkestyre, hvis det er klart til å kjempe. Men det skal mot og åpenhet til for også å se det ubehagelige i øynene!

At deltagerne i debatten efter Frode Jakobsens innlegg argumenterte med norske forhold, viste at det er de samme emner som bringes på bane, når det demokratiske system kritiseres i de to land.

Den tidligere stortingsmann, samfunnsrefseren Trygve Bull, mente, at krisen i det norske sosialdemokrati ikke bare er noe forbigående. Den er dyp og avspeiler en krise i vårt samfunn, sa Bull. Selv ikke folkeavstemningen om EF lærte Arbeiderpartiet noe. Vi mangler opposisjon i regjeringspartiet - ikke minst på de områder, hvor det nå betegnes som en forbrytelse å være av en annen oppfatning. Folkebevegelsene er opptakt til en ny tid, men det er vel et spørsmål om ikke også d e vil være mottagelige for forkalkning. Selv en folkebevegelse må jo ha en ledelse.

Tidligere kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen, som er formann i Regjeringens nedrustningsutvalg, fant, at organisasjonene blir bygget opp med en slik styrke at de tar makten fra dem som har mandat fra folket. Dvs. at Stortinget er mottagelig for påtrykk fra disse organisasjoner.

Matematikk-profesor Erik Alfsen, formann for bevegelsen "Nei til atomvåpen" fant, at på samme måte som "Aldri mere 9.april!" ble et slagord, burde "Aldri mere 12.desember!" bli det. På denne dato i 1980 vetok våre forhandlere i Bruxelles å si ja til NATOs nye atomvåpen. "Vi hadde håpet, at de hadde støttet våre danske kamerater. De nye våpen vil i Norge ikke være forsvars- men destruksjonsvåpen, og kan kun legge vårt land i ruiner. Vår landsomfattende protest fortsetter. I løpet av noen uker fikk vi samlet over 70 000 underskrifter mot atomopprustning."

Judith Vogt, dansk av fødsel, gift med den nå 80-årige økonomiprofessor Johan Vogt, kveldens debattleder: - Det blir brukt alle midler i vårt land idag for å hindre at "ubehagelige" meninger kommer til uttrykk innenfor partiene. Derfor setter jeg min lit til folkebevegelsene.

Underdirektør i sosialdepartementet Kaare Salvesen: - Jeg synes det er grunn til optimisme på folkestyrets vegne, selv om vi har partier med lunkne ledere. Vi har en fantastisk ytringsfrihet her i landet og derfor er jeg ikke redd for utviklingen.

Frode Jakobsen fulgte opp: - Jeg er enig i, at Danmark og Norge har et folkstyre så godt som kanskje ikke noe annet steds i verden, men det kan bli bedre. Det er ingen grunn til ikke å kritisere.

Og la oss da runde av med denne replikk fra den ukrainske lege M. Radeijko, nå bosatt i Norge: - Tenk om noe liknende denne kveld kunne foregå i Kiev..."

AFTENPOSTEN 6. feb. 1980
GRENSER FOR YTRINGSFRIHET OGSÅ I NORGE

"I disse ulvetider for ytringsfriheten tok den norske PEN-klubben seg igår tid til en aldri så liten selvransakelse: Står det i det minste bra til med denne menneskerettighet i vår egen lille dam? Fire innledere redegjorde for sine synspunkter på "Vår ytringsfrihet - realitet eller illusjon?" Og landet samtlige på det opplagte men ikke av den grunn mindre viktige svar - at ikke alle grupper i samfunnet til enhver tid nyder godt av denne frihet.

Cand. jur. Knut Brofoss tok utgangspunkt i at 70-årene åpnet lovende med offentlighetsloven, som efter hans mening i løpet av tiåret som gikk, ikke innfridde de forventninger det kanskje var grunn til å stille. Det ikke minst fordi forvaltningen, efter hans mening, hadde omgått lovens realiteter og hatt en tendens til å unndra de viktige ting fra offentlighetens søkelys, og la lojalitetskrav komme i første rekke når det var snakk om mer brennbare saker. Brofoss stilte spørsmålet om ikke lojalitet overfor vårt demokratiske system burde være overordnet alle krav i kontroversielle saker.

Kontorsjef Ivar Johansen tok for seg ytringsfrihetens begrensning i de tilfeller det har vært snakk om forsvars- og utenrikspolitikk. og sine egne erfaringer på disse feltene. Han mente at endel aktuelle saker fra de senere år, tydelig viste at statsapparatet har unndratt seg sin informasjonsplikt, og henviste til den såkalte liste-saken, til Loran C og Blindheim-saken. Johansen sa at han hadde merket klar forskjellsbehandling fra myndighetenes side, og påpekte at det også på forskningens område er eksempler fra de senere år, som viser at apparatet ønsker en viss kontroll. Noe så selvfølgelig som å samle ikke-graderte opplysninger fra Forsvaret, kan by på problemer for det som i dette tilfelle er opposisjonen, sa Johansen. Han mente at "Rikets sikkerhet" idag mest er truet av innskrenkninger i ytringsfriheten.

Generalsekretær Hans A. Ihlebæk fra Norsk Presseforbund tok for seg trykkefrihetens vilkår, og nevnte en rekke velmente og isolert sett nyttige restriksjoner som samlet kan komme til å gi seg betenkelige utslag: Blandt annet forskjellige former for forbud mot å omtale tobakk og alkohol, kvinnebilder på forsiden av visse publikasjoner og liknende - ting som i neste instans kan komme til å reise en rekke prinsipielle spørsmål for avis- og ukebladredaksjoner. Ihlebæk undret på om noen egentlig hadde undersøkt forholdet mellom den nye Rase-diskrimineringsloven og paragraf 100 i Grunnloven, som handler om ytringsfriheten. Når holdninger man ikke liker forsøkes stanset ved innskrenkninger i ytringsfriheten, er det grunn til å reagere, mente Ihlebæk.

Stortingsmann Petter Thomassen understreket den våkne og uavhengige presses viktige funksjon, i et samfunn hvor papirhaugene i forvaltningspparatet bare vokser, og stadig færre har tid og anledning til å orientere seg tilfreds-stillende i de forskjellige saker. Når samfunnet er blitt så innfløkt at en lov som Arbeidsmljøloven faktisk i flere tilfeller har tilstoppet viktige kanaler for ytringsfriheten, da kan man lett tenke seg hva som kan skje i en tilspisset situasjon, sa Thomassen."

Etterkrigstaler og fest

I 17. mai-tale i Kabelvåg 1964
II Tale på Akershus slott 1975
III Ofelias sang ved Astrid Øverbye

I 17. mai-tale i Kabelvåg 1964
Jeg vil gjerne skrive et vårlig mai-brev til dere på denne dagen. Om det vil inneholde så meget fornuft vet jeg ikke ennå. Men jeg skriver det ihvertfall med tanke på bjerker som står i ferd med å sprette, og bekker som har fått farten opp og forteller at nå er sommeren snart rundt hjørnet. Og om mildt vårregn som gjør at flaggene ikke får det optimistiske smellet som de ellers ville fått. For jeg er sikker på at det regner hos dere. Det gjør det alltid 17. mai. Men det gjør ikke noe.
Vi får tenke oss at det nettopp i dette øyeblikk var 150 år siden, hos Carsten Anker på Eidsvold Verk; at sorenskriver Georg Falsen kunne reise seg og begynne opplesningen av første paragraf i vår grunnlov. Det var den paragrafen som begynner slik: "Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig og udelelig rike." Så fulgte opplesningen av de øvrige, ialt 112 paragrafene, som gav vårt land dets konstitusjon. Det er dette øyeblikket som er foreviget av Oscar Wergeland i det bildet vi alle har prentet inn i vår bevissthet, og som henger i Norges Storting.
Hvis vi først nå i dette jubileumsøyeblikket, skal se litt tilbake, er det helt klart at dette året, 1814, var et av de viktigste i den norske nasjons historie. I dette året trer vårt land klart frem med en nasjonal identitet. Og vi får vår grunnlov som slår fast de to prinsippene nasjonal selvstendighet og folkestyre.
Dette er data som ethver barn vil kjenne, og jeg skal ikke her gå våre historielærere i næringen ved å si mer om det som skjedde.
Ved en slik gjentagelse, nemlig, vil man kunne finne en liten spore til følelse av kjedsommelighet over hele 17. mai - noe som en så fin dag ikke har fortjent, like lite som den fortjener å bli den dagen i vår bevissthet da alle barn blir forfrosne og våte til skinnet og grinete og krakilske av å forspise seg på iskrem, og mødrene får verkende føtter av å stå og henge i veikanten mens hornmusikken går forbi, mens far i sitt stille sinn tenker at alle disse pengene som er brukt til tant, iskrem, sløyfer og fjas, kunne da like gjerne vært brukt til å betale regningen fra rørleggeren eller det siste avdraget på Volvoen.
For vi vet at dette er ulydige tanker, og at vi igrunnen ikke mener dette. Vi vet, når vi fortaper oss i de historiske perspektiver, at disse såkalte "mennene på Eidsvold" har gitt oss en rik arv, som ikke mange nasjoner har maken til. Men en ting til bør vi vite: Det er ingen arv så rik vi der har har fått, at vi bare kan sette oss ned på halen for å nyte godt av den. De gav oss vår konstitusjon, disse mennene. Men vi kan ikke regne med at de har sørget for vår selvstendighet og frihet for evig tid. Vi kan stå der på veikanten i festbruset og rope hurra for dem. Og vi kan godt la oss rive med for noen øyeblikk av et nasjonal-romantisk jubelbrus, og kjenne fedrelandsfølelsen sprenger på og får oss til å sveve. Men er vi først begynt å sveve, er det på tide å komme ned på jorden igjen. 1814 ga oss nok en rik arv. Men det vil være lettsindig å tro at vår konstitusjon, grunnloven er en fribillett til fremtiden.
Skal vi så med dette for øye, skrive noen små randbemerkninger i vår grunnlov til begrepene selvstendighet og frihet som opptar oss idag?

For det første, dette med selvstendigheten. Har vi drevet den ut i lokalpatriotisme og nasjonalistisk chauvinisme? Det har vi sikker nok gjort, tildels iallfall. Vi behøver ikke mer enn slå på radioen for å høre overføringen av landskamp i fotball for å merke det. Den norske scoringen blir møtt med øredøvende jubel fra tribunene, og reporteren skjærer over i fistel av begeistring. Men de fire irske scoringene blir mottatt med sort taushet. Vi speiler oss nok stolt i vår holdning til andre lands raseproblemer. Men hvordan stiller vår toleranse seg når vi først fjerner de øverste lagene?
Selv på det lokale plan, overfor vår nærmeste nabo, har vi ofte vanskelig for å erkjenne at folk med andre meninger, andre forutsetninger, kan være minst like gode som vi selv. Når vi stadig ser at dette er tilfelle, er det naturlig å spørre om vi i vår tenkning mellomfolkelig sett, har klart å heve oss over den nasjonale selvgodhet. Er vi modne nok til å takle en eller annen internasjonal "veiskrape"? Vi bør huske at vel er vi norske, men ikke bare norske. Vi er også mennesker og medmennesker i et verdenssamfunn bygget på fredens prinsipp, og hvor samarbeidet består i ikke bare å ta, men også gi.

I forbindelse med den påtenkte tilslutningen til det europeiske fellesmarkedet ble disse spørsmål satt på spissen, og vi må være forberedt på at de i fremtiden vil dukke opp påny og påny. Kanskje vi skal være de Gaulle takknemlig for at vi fikk tid til å tenke dem mer igjennom. Uansett er det klart at vi her vil bli stilt overfor avgjørelser som vil være like vidtrekkende som de som ble truffet i Eidsvold i 1814.

Vender vi så blikket mot frihetsbegrepet og vårt folkestyre som vi fikk i arv, vil vi også der møte brennende aktuelle problemer som viser at vi ikke bare kan sette oss ned med vår arv. H a r vi det folkestyre vår grunnlov forutsetter, eller er f.eks. systemet med politiske partier og valg, som i praksis avgjøres på partienes nominasjonsmøter, en uthuling av grunnloven som vi bør overveie og se nærmere på?
Frihet. Er det noen av dere som vet nøyaktig hva det er? Er det noe ullent noe, som vi ikke klart kan definere? Og spekulerer vi noe særlig på hva det er? Er dette spørsmål som engasjerer skolegutten og skolepiken som sitter og leser hjemmeleksen om Fredrik den Store fra øverst på side 99 til midt på side 100, eller far, der han nokså grå i ansiktet sitter og gumler geitostmaten på kontoret? Og er dette begrepet "frihet" en levende realitet for mor, der hun rusler hjemover fra butikken med ryggradskjevhet og bærenett fylt av 2 kg gulerøtter, 4 flasker melk, 1 almindelig og 1 kneippbrød? Det spørs.
Likevel nærmer vi oss her problemer som er helt fundamentale for hver og en av oss, spørsmålene om vår indre frihet. Kanskje et av vår tids største problemer er den ufrihet så mange av oss føler i sitt sinn.
Årsakene til denne ufriheten kan være så mange. De kan henge sammen med at vi fødes inn i et mønster, vi skal oppføre oss på den og den måte, vi skal vise adferdsmønstre som ikke avviker fra normen, fra det vanlige. I beste mening, selvsagt, har våre myndigheter langt på vei innrettet våre liv for oss som en slags livslang folkeskole, hvor det på død og liv gjelder å dilte med i klassene og ikke falle av lasset. For m ø n s t e r e t vil ingen vike fra, det er vi redde for, og a v v i k e r e vil ingen være.

Kanskje enda mer skyldes denne ufriheten et press utenfra, som vi bare vagt aner, men som er der like fullt: Et ustanselig og ubønnhørlig press på vår frie vilje. Med raffinert bruk av moderne psykologi og allslags massemedia har allskens institusjoner og organisasjoner satt igang aksjoner for å påvirke vår tanke. Det smarte med dette er at det skjer på en måte som vi ikke merker selv. Tidligere, før psykologien ble tatt til hjelp, het det propaganda. Nå heter det noe så fint som "public relations".
I mange tilfelle virker den i det godes tjeneste. Men man skal være oppmerksom på at det her for en stor del står mektige interesse-grupper bak, som vi ikke har noen mulighet for å kontrollere, grupper som kan satse millioner på millioner for å påvirker vårt syn i denne eller hin retning: Hvordan skal du plassere dine penger, hvilken hofteholder skal du velge. Og det er ikke for våre blå øynes skyld at denne virksomheten drives. Noe av det er uskyldige forsøk på å selge en vare: hvilket barberblad skal du bruke? Jo, v å r t !
Det verste som kan skje med disse forsøkene er vel bare at man skjærer nesen av seg , hvilket noen muligens vil anse som en fordel. Men det er ingen spøk at vi står under et daglig og utspekulert press fra kilder som satser millioner for å påvirke våre meninger og gjøre vår tanke ufri. Gjennom filmer, brosjyrer, reklame, aviser, radio og fjernsyn tenker våre ledere, public relations-sjefene for oss, akkopagnert av søtladne, langhårete og volumkontrollerte hulkegutter med bakgrunns-ekko og ditto hulkekor. Det er faktisk ikke alle som vet dette, og de er de letteste ofrene. Uansett skal det, stilt overfor denne utspekulerte, luktfri public relations-gassen som lammer vårt sentrale nervesystem, styrke til å holde fast ved at vi skal tenke selv. Vi behøver ikke tenke selv. Våre tanker skal gå på jernbaneskinner. Og hvis vi skulle finne på å gjøre motstand mot dette, ja, så får vi s t r e s s . Da er vi a v v i k e r e .

Det er indre ufrihet vi snakker om her, på vår 150 års grunnlovsdag. Jeg har lyst til å nevne et moment til, som er så viktig i vår tid, fordi det hindrer at vi kan glede oss på en sunn og harmonisk måte over den nye ytre frihet vår grunnlov faktisk har gitt oss. Det er den omstendighet at vi har så vanskelig, så sørgelig vanskelig, for å frigjøre oss fra en materialistisk livsinnstilling. Naboen har radiokabinett. Altså må jeg ha det. Naboen har mixmaster, bil og fjernsyn. Altså må jeg ha det. Det er symboler på s t a t u s . Så blir vi ufri. At materielle verdier settes øverst på listen, er ikke et ukjent fenomen i politikken heller. "Det system vil triumfere som gir menneskene flest materielle goder", sa statsminister Krustsjov forleden. Vi er i norsk politikk i stor grad inne på samme tankegang. Ser vi på den anvendte taletid Storting, gjelder den langt overveiende del materielle goder. Vi diskuterer Jernverk og Koksverk så fillene fyker. Tildels utmerkede ting.

Men når det gjelder de helt grunnleggende menneskelige frihetsproblemer - her sett i videre forstand - er det langt mellom dem. Vi har her barn og unge som vokser opp - men vi har et barnevern som nærmest er en nasjonal skam. Og har vi gitt dem utdannelsesmuligheter nok? Tusener må jo til utlandet for å studere. Andre har ikke økonomisk evne til å klare det. Pengene som kunne ha hjulpet dem blir brukt til materielle goder. Til ting.
Jeg vet at noen av dere her vil si: Ja, men økonomiske bånd kan også gjøre oss ufri. La gå med det. Vi er vel ingen av oss som eremittene, som gikk ut for å finne de evige og rene sannheter, iført enkel kjortel og frigjort fra all tanke på gods og gull. Men om vi ikke følger dem helt ut i ørkenen, bør vi ihvertfall, rent praktisk, kanskje kunne ta oss en liten meditativ aftentur fra tid til annen og tenke over om det kanskje er noe i dette. Så får vi litt mosjon på kjøpet.
Det er brennende aktuelle spørsmål dette. Nervøse lidelser er blitt en folkesykdom i Norge, fullt på linje med kreft og hjertesykdommer. Fra lege til lege går en strøm av våre mennesker i bønn om piller. Hvert år sluker vi tonnevis av meprobamat, barbiturater og hva det nå heter. Vi, sønner og døtre av kjempers fødeland, er i ikke liten grad blitt et folk av pillespisere.
Pillen, den hvite pille, er på vei til å bli et nytt, norsk symbol, et frihetssymbol som skal gi oss - frihet fra stress, frihet fra søvnløshet, frihet fra økonomiske bekymringer og frihet fra dårlig samvittighet. - Fred.

Var det noen som sa at dette snakket om indre ufrihet ikke har noe med vårt grunnlovsjubileum og 17. mai å gjøre? Jo, det har det. Uten indre frihet vil vi ikke i fremtiden være istand til å beskytte vår ytre frihet som grunnloven har gitt oss. Ytre frihet som ikke følges av en indre, gir liten glede. Jeg tror at vi i tiden fremover må trenge dypere inn i disse grunnleggende spørsmålene. De angår hver og en av oss.

Hva skal vi gjøre?
Kanskje først og fremst vise vilje til, til enhver tid, å rydde opp på vårt tenkeloft, til å kaste vårt sekunda tankegods overbord, til å tenke selv, ved at vi hver på vår kant søker å utvikle vår personlighet mot noe som er rikere, mer harmonisk og ubundet av alle de bånd som idag legges på vår fri tanke. Kanskje også noe av svaret ligger i at vi ikke så meget tar sorgene på forskudd - eller, som Bernhard Shaw sier, - ikke vader over elven før vi kommer til den. Og la oss hver for oss vedta en liten privat tilleggsparagraf til grunnloven, som skal gjelde som et ubetinget krav til oss selv, en ny paragraf 113: "Den grå hverdag er forbudt." La gå at en og annen hverdag må være svart. Men g r å behøver ingen hverdag være. Det er opp til oss selv. La oss sette farve på den! Det kan gjøres på så mange måter: rydd opp i din have og ditt hus, finn frem malingkosten og mal det opp, plukk en blomst og sett den på dine venners bord.

Vi feirer grunnlovsjubileum.
Vi feirer 17. mai.

Våre sinn er fylt av så mange ting. Men vi gjør det alle i dyp og inderlig kjærlighet til vårt eget land. Og vi tenker med varme og hengivenhet på vår far og mor, og på dem som har bygget her før dem. Men la oss på denne festdagen gjøre det i kjærlighet, ikke i selvros, selvforherligelse og chauvinisme. Og la oss gjøre det, mens vi vender blikket fremover, mot nye oppgaver når det blir krevet, og mot det som skal komme.

Grunnloven er det noen som vil avskaffe. Det er alvorlig på tale å lage en ny, tidsmessig og strømlinjeformet norsk grunnlov, befriet fra de gamle juridiske snirkler og snurrepiperier. Jeg tror det vil være galt. Snurrepiperiene er det ingen som tar skade av. De står ikke i veien for landets vekst og trivsel. Og jeg tror at vår grunnlov, selv om vi ikke kan legge oss til hvile på den, vil være en styrke og støtte for oss i fremtiden, som vårt aller dyreste nasjonale klenodium.

Og her slutter mitt brev til dere. Det kommer sommer og høst og nye år. En dag som denne skyter fortid og fremtid ihop for vårt syn. La oss ta de skjære farvene fra denne vårdagen med oss i våre sinn, inn i de hverdager som vi skal møte med åpne og klare øyne, inn i fremtidens land.

II MOTTAGELSE FOR "DEN ILLEGALE PRESSE 1940-45"
AKERSHUS SLOTT 8 MAI 1975

Deres Majestet
Mine damer og herrer

På vegne av arbeidsgruppen takker jeg for statsrådens velkomstord.
Vi har grunn til å klype oss i armen, vi som er her i disse prektige lokalene. Vi som uforberedte - mange av oss ganske unge - plutselig satt med det ansvar å skulle skrive "ledere" til en befolkning som var totalt avskåret fra andre informasjoner.
Vi som skrev artikler, vi som stenograferte ned nyheter fra London klokken halv åtte, vi som ble eksperter på trykningsutstyr og trykksvertens beste temperatur, vi som stiftet og sorterte bak blendingsgardinene, vi som bar berg av papir til armene ble lange, vi som syklet rundt i nattstille gater med fulle sykkelposer og ryggsekker, vi som våknet av bevisstløsheten på iskalde kjellergulv, forslåtte og blodige etter mishandling og jernharde forhør hos Gestapo, vi som tilbrakte år av vårt liv i fengsler og konsentrasjonsleire - og vi som måtte flykte.
Jo, sett fra vår sofakrok og velferdshverdag virker det utrolig at dette har v i faktisk vært med å gjennomleve.

Hva var det for en kraft som drev oss? Den illegale presse kom av seg selv, spontant, uorganisert, i protest og harme, som en fossekraft av idealisme, først blant noen "stifinnere", siden blant flere. Å oppdage at man satt inne med en slik selvfølgelig drivkraft, var for mange en av de positive sider ved en ellers grusom krig.

Det er gått 30 år. Perspektivet er blitt klarere. Vi snakker om ressurser, og om utnyttelse av dem. Her hadde vi en ressurs, en åndelig kraft, som vi ikke gjorde med hva vi skulle. Jeg tror at om vi hadde tatt bedre vare på denne åndelige kraften fra krigstidens illegale presse, og evnet og gitt den videre, så ville vi idag levet i et bedre samfunn enn vi gjør, mer preget av fellesskap, toleranse, gjensidig forståelse.

I 1945 møttes den illegale presses mest sentrale folk til en fest. Vi lærte hverandre bedre å kjenne, leger, universitetsfolk, lærere, jurister, håndverkere, arbeidere, fagforeningsfolk, husmødre, forfattere, journalister, kort sagt folk fra alle yrker. Men så gikk den illegale presse under jorden. Jubileumsfeiringene gikk oss forbi. Nye møter har ikke funnet sted før idag.
I mellomtiden er det grodd opp endel myter blant yngre mennesker. Et romantikkens slør ble trukket for. Den illegale presse var noe som hadde med hule trestubber å gjøre, med radioer som var bygget inn i gebisser og med vaklevorne skrivemaskiner. Vel ble alle midler tatt i bruk, men den illegale presse nyttet også etter datidens forhold ganske bra, tildels førsteklasses teknisk utstyr; maskiner spydde ut opplag som mange regulære norske aviser idag ville misunne den illegale presse. Vi hadde aviser som kom ut regelmessig med store opplag - med skiftende navn og tildels skiftende medarbeidere - fra 1941-45.
En annen forestilling man kan støte på, er at denne form for holdningskamp var relativt ufarlig. Vel, vi kan tale med om dette. Knapt noen annen gren av hjemmefronten var mer belastet og hadde flere ofre. Antallet fengslede kom opp i tusener. Noen mistet sin helse for alltid. Flere hundre ble henrettet eller omkom på annen måte. Vi minnes dem i ærbødighet, og sender en tanke til deres pårørende.

Det frie ord er en kostelig gave. Det er en "erfaring" vi kan gi videre, ikke minst til våre unge journalister idag.
Noen har også brakt opp verdien av den norske holdningskamp i 1940-45. Det blir en tankekonstruksjon. Hva ville skjedd hvis vi ikke hadde hatt en illegal presse i la oss si det første halve eller 3/4 år etter at radioene ble beslaglagt? Det kan ingen si sikkert. Men det er mye som kan tyde på at historien om Norges kamp i 2. verdenskrig i så fall hadde måttet skrives vesentlig anderledes.
Vi som er her nå, gleder oss over å treffe hverandre igjen. Vi takker alle dem som velvillig har hjulpet oss å få dette til. - En særlig takk til Kong Olav fordi han ville komme hit. Den illegale presse var en f r i presse. Ingen, ikke engang Gestapo, greide å legge bånd på den. Men ett mentalt samlingspunkt hadde den - Kong Haakon og hans familie i London. Det lå sterke følelser bak når den illegale presse stadig fremførte ønsket - GUD BEVARE KONGEN OG FEDRELANDET . Jeg tror ikke at vår daværende kronprins behøvde telepatiske evner for å forstå at de gode ønsker også gjaldt ham.

III
L O N D O N R A D I O Årgang: God gammel Melodi: Lili Marlene Minnenummer
FOR 25 ÅR SIDEN:
I II
Hvem minnes ikke tiden Da radio'n fra dypeste
i mamma Aagaards hus kott ble hentet frem
da tegneserie-siden Ofelias blyant hvesset
sto midt i kampens brus. så Ordings ord fant frem.
Da Petter og Vivi, Nyheter, taler,
Busk og Tjoms kodeord,
med Hirr! og Glopp! hver vits vi fant
satt dampen opp, hver seir vi vant
og Bulle strøk på dør notert og redigert
i natten med sin bør. av Lotte stensilert

III IV
Og enn jeg minnes, venner, Men best jeg husker dagen
som om det var igår, da tyskerne forsto
det skarpt på døren ringer at basis for all motstand
det tungt i trappen trår. det var det frie ord.
Unna med alt Da oppslaget lyste:
som kan forrå' Skutt blir den -
vi sitter spent som svinger penn
og uskyldsblå. mot landets "venn".
Nazisten triner inn: Og stabens stolte tross:
"En sprekk i din gardin!" De skremmer aldri oss!

25 ÅR ETTER: (Fritt etter illegalistenes klagesang)
V VI
Håret er forsvunnet, De unge vi'kke høre
årene er gått noe mer om oss
at krigen ei ble vunnet vår makeløse innsats
av oss har vi forstått. og heltedåd til tross.
Vi ha'kke fått Illegal presse
no monument er no' gørr
men bare et par for alle som
ord på prent. er under førr.
Ja, tiden er visst frekk Viggo er senil
som helt har glemt oss vekk. og Tor er helt fossil.

VII VIII
Ingen leser mere Vi ha'kke no å gjøre
Magne Skodvins bok. på denne kloden mer
Nei, den lille røde hvor alle går omkring
gjør deg mere klok. og hånlig av oss ler.
Fidel og Che og Vi drar til Månen
Ho Chi Minh i rakett
hvis du vil være der finner man oss
"pop" og "in". fullt beredt.
Ja, hold deg sprek og ung Vi kommer ikke ned
Studér Mao Tse Tung! før neste jubilé!

E P I L O G :
IX X
Dog, la oss ikke slutte Så la oss heve glasset
med denne bitre klang. i denne glade ring
Vi lever ikke bare for hundre gode minner
for det som var engang. som lyser i vårt sinn.
Vi ha'kke bedt om Skål for vær enkelt
æreslønn. hedersgjest
Vi handlet etter i gjensynsgledens
beste skjønn. jubelfest.
Og det oss styrke gav Et hipp hurra for oss
for tiders nye krav. som bød de sterke tross!

Ofelia
Astrid Øverbye og Viggo

------------------------------
Tidlig en søndag morgen -
Med Viggo Aagaard i Platebiblioteket (NRK)

Søndag 26.november 1978 kl.08.20
1.
Morn! Hvorfor ikke begynne dette program med litt klingende barokkmusikk? Som en oppmykning og apéritif foreslår jeg at vi spiller - nå ja, la oss høre først -
BACH: ALLEGRO FRA BRANDENBURGERKONSERT NR.2

2.
Joda, riktig. Det var allegroen fra Brandenburgerkonsert nr.2 av Bach. Men ikke alt er det man tror det er. Engang, som dommerfullmektig, spiste jeg mine middager i bakværelset til en liten kafé nordpå. Bak døren sto jukeboksen på, mer eller mindre nonstop. Jeg spurte verten om for moro skyld å legge inn på jukeboksen noen 45 plater jeg hadde med klassisk musikk. Det fikk jeg, etikettene ble satt på jukeboksen, og det ble en overveldende respons. Snart lød Beethovens Coriolan og Egmontouvertyrer, musikk av Liszt og Schumann. Etter få dager kunne jeg høre unge mennesker sykle forbi ute i gatene og plystre Coriolan eller - tro det eller ei - dette temaet fra Schumanns Abegg-variasjoner:
SCHUMANN: ABEGG-VARIASJONER MED MICHAEL KARIN

3.
A-b-e-g-g, nydelige lille frøken Abegg til salig ihukommelse. Vi putter på 50 øre til, så husker vi henne bedre til neste gang.
SCHUMANN: ABEGG-VARIASJONER MED MICHAEL KARIN

4.
Denne leken med klassisk på jukeboks varte noen uker. Så ble platene inndratt. Grunnen? De hadde for lang spilletid. Kaféen tapte penger. Det hele ble et eksperiment som viste at 1) ikke alle jenter og gutter på kafé foretrekker den tradisjonelle jukeboks-musikken som en kanskje skulle tro, og 2) at konflikten mellom idealer og økonomi også denne gang måtte løses på den økonomiske måten. Men historien gir anledning til funderinger. Hvis det er behov hos mange for et mer variert musikkutvalg i jukeboksene enn idag, kunne man kanskje prøve og legge det praktiske grunnlag for det, gjennom lokale musikk-foreninger f.eks. Så kan man, kan hende, en dag putte 50 øre på jukeboksen, og ut av boksen kommer Ruth Lagesen med Kivlemøyane fra Griegs Opus 72:
GRIEG: KIVLEMØYANE, SPRINGAR, OPUS 72

5.
Det kommer mer fra Telemark. Deres plateprater idag er ingen stor eksekutør, selv om han har noen flotte venstrehåndsakkorder som går til litt av hvert på piano. Men én bedrift kan han skryte av, nemlig å ha stått på podiet i Universitetes Aula i Oslo og sunget med Filharmonisk Selskaps Orkester. Det var riktignok som 2.bass i et kor - Akademisk korforening - som nokså nybakt student, (studenter bakes). Men likevel. Du verden så moro vi hadde det med å innstudere Klaus Egges "Sveinung Vreim", en ur-telemarksk sak med tekst av Hans Henrik Holm, og et ikke ubetydelig nyere norsk musikkverk. Det dreier seg om romansen mellom skjotaren Sveinung og Gusi Grytedal langt oppå setra. Et nokså forførende vesen, denne Gusi, men husker jeg rett hadde hun et, for ikke å si en, alvorlig drawback: Hun hadde hale under stakken.

Orkesteret stemmes. Applaus. På podiet under Edvard Munchs sol er Filharmonisk Selskaps Orkester på plass, bak står koret, klar til den oppgaven det har øvet på i månedsvis. Øverst til venstre står sannelig jeg, og der er flere andre kjente ansikter. Og der kommer dirigenten og solister inn, applausen stilner, dirigenten hever taktstokken, og - - -
KLAUS EGGE: SVEINUNG VREIM

6.
Nei, ikke alt er det man tror. Tenk på et av Breughels festlige malerier fra Flanderen midt på 1500-tallet, bondebryllup eller bønder som danser til sekkepipe. Utenfor kretsen sitter en sørgmodig kar med lutt. "Een aardich vrougen hevet mi bedroghen", den jenta jeg var så glad i har bedratt meg. Men det samme kan det være. Hun står i med så mange og smisker det hun kan med sin falske munn.
Operasjef i Antwerpen, Renaat Verbruggen, synger denne flamske middelaldervisen.
VERBRUGGEN: EEN AARDICH VROUKEN HEVET MI BEDROGEN

7.
En av mine favoritter er Robert Burns og hans kjærlighetsdikt og sanger til skotske folkemelodier. Skal jeg velge én av disse, får det være en sang som i sin tidløshet ennå 200 år etter får oss til å stanse opp, holde pusten og lytte. En sang som ikke bare tilhører Skottland, men hele menneskeheten, så øm, så vár, så fyllt av musikk: "Oh, my love is like a red, red rose" med Peter Mallan. Bare lytt!
ROBERT BURNS: MY LOVE IS LIKE A RED,RED ROSE!

8.
Romantikere i alle land, forén eder! Det er dere som har rett! Verden er blitt så ond. Kan vi ikke gjøre den bedre? Også i vår del av verden føler vi eksistensen av noe underliggende som vi ikke alltid kommer tilbunns i.
Bare ta én ting, som trykker mange: Er det blitt slik at tar du russerfrykten fra et menneske, tar du livslykken fra ham? Mye av dette bygger på hysteri og feilinformasjoner.
Men jeg har et lite middel: Hvorfor ikke tale til de grunnleggende menneskelige følelser hos hverandre gjennom musikk? Rent praktisk for eksempel ved at vår største jukeboks NRK, åpner faste sendinger på russisk, slik som man gjør i andre land, til vår nabo i øst. Gjør vi det på en naturlig og harmonisk måte, bør vi kunne vinne venner ved å la andre få ta del i vår kulturarv. Hvorfor skal vi tvile? Det koster så lite å forsøke. Og skulle jeg først begynne, ville jeg spille for tvilere og potensielle venner, denne ureflektert avslappede, i virkeligheten geniale lille hjertesak signert Prøysen/Amdahl/Nora Brockstedt:
AMDAHL/PRØYSEN: SØNNAVINDSVALSEN

9.
Og skulle vi holde frem med d e n n e formen for diplomati over landegrensene, kunne vi kanskje få oppleve en annen melodi tilbake, en gammel russisk romanse, Kalitka. "Ved grinden", med Marika Balan. "Hvor mange stjerner lyser på himmelen? Det lyser sølv på granene, jeg venter deg ved grinden. Kanskje står den likevel på gløtt?"
VED GRINDEN, RUSSISK ROMANSE MED MARIKA BALAN.

10.
I vel ett år av mitt liv var jeg totalt avskåret fra musikk, i Møllergaten 19, 1944-45. Jeg forbinder tiden med maskinpistoler i ryggen, og håndjern som skar seg inn i håndleddene under transportene til forhørene på Victoria Terrasse. Svinebinding på hender og føtter, slag med trosser, batonger, spark, spenn og hopping på deg selv, trusler om henrettelse, dunk-dunk fra bakhodet når de trakk deg ned trappene etter benene, oppvåkning fra bevisstløshet på iskalde kjellergulv, det siste håndtrykk til kamerater som ble tatt ut av cellen og myrdet med kaldt blod.
Men én eneste gang i løpet av dette år hørte jeg musikk, i julen 1944, en gammel traver får jeg vel si, i sorlet fra en grammofon langt borte i fengselskorridoren, forvrengt av akustikken. Skulle jeg valgt selv, ville det blitt "Ja, vi elsker", "Norge i rødt, hvitt og blått" eller Griegs A-moll. Det ble noe annet, så meningsløst annet og overrasskende: Men likevel - LAPPLISA: BARNATRO

11.
Jeg kom fysisk velberget fra krigen, men psykisk med en miljøskade. Miljøskade forsåvidt som jeg fullt og fast var kommet til å tro på samhold over partigrenser, på toleranse, humanitet, åpenhet og frihet fra fremmed infiltrasjon. Jeg føler en sorg, en dissonans i mitt sinn, når jeg idag holder dette opp mot den virkelighet som omgir meg, og opp mot dagens verbale jukebokser.
Disse erfaringene hadde jo vært så dyrekjøpte. Men dagen har mange timer, og livet mange dager. Så vi får ikke gi oss. Vi skal ut i en ny dag, hvis værmannen vil det.
Jeg velger meg en marsj. Og s k a l det marsjeres i dette land, skal det være til en norsk melodi. Valdresmarsj, med H. M. Kongens Gardes Musikkorps. God tur videre.
VALDRESMARSJ MED H. M. KONGENS GARDES MUSIKKORPS

Hysj, hysj - vær stille som mus

- To bøker om hemmelighold -

De som er interessert i folkestyre, og hvem er ikke det, kan i denne ulvetid skaffe seg en del ekstra, men kanskje litt bitterpreget muntrasjon. Dette skjer ved at man i det høyere selskapsliv, jo høyere jo bedre, erstatter leken "mitt skip er lastet med" med et spørsmål som bør gå til samtlige; "Gi en definisjon på demokrati".
Man må regne med en første reaksjon i form av vantro overraskelse: Ingen kan da spørre så dumt om noe alle vet hva er? Men presser man tross dette videre, kan man også oppnå de mest forskjellige og forbausende svar:
"Demokrati er det motsatte av kommunisme, det er frihet fra kapitalistisk manipulering, det er folkestyre, frihet fra vold og undertrykkelse, frie valg mellom forskjellige partier, det er at flertallet bestemmer, det er undertrykkelse av et mindretall, det er mulighet for innsyn i administrasjonens virksomhet, det er å være sånn som kong Haakon og Albert Schweitzer."
Unektelig litt forvirrende, ettersom demokratiet jo angivelig skal være grunnlaget, selve det grunnfjellet vi står på. Det synes å være slik at mange grubler om vi ikke i virkeligheten spreller i løse luften. Hvis vi, som ett av de "vestlige demokratier" er villige til å godta hva som helst, bare det er demokrati, må vi jo vite hva demokrati er. Selv om det står demokrati på bjella, er det ikke sikkert at bjellesauen alltid viser rett vei. Noen kan jo ha vært så utkrøpne at de har plassert ordet der med vilje, bare for å føre saueflokken rett ut i den sorte gryte.
Hvordan det nå enn måtte være med dette, legger vi tilsynelatende forskjellig vekt på de forskjellige kriterier ved demokrati. Noen av oss, som har vært opptatt av at åndsfrihet er en pillar under demokratiet som ikke må svikte, vil understreke en klar forutsetning for demokrati, nemlig kravet til åpenhet og sannhet i offentlig informasjon, innsyn og muligheter for konstitusjonell kontroll der det kan reises tvil. Dette ut fra den forestilling at et demokrati ikke kan tenkes uten at vi er fullstedig åpent informert. Uten dette vil jo også talen om frie valg i seg selv være en meningsløshet, og verdien av en gallup heller negativ. Hitler hadde jo også i sine velmaktsdager "flertallet" bak seg.
Så langt vil mange være enige i prinsippet. Men før vi vet ordet av det, er vi oppe i vanskeligheter. Det vil bli hevdet at vi må kunne stole på dem vi selv har satt til å styre. Og både politiske og praktiske nødvendigheter gjør at ikke alle opplysninger kan meddeles offentligheten. Derfor må vi ha hemmelighold til vern - ja, nettopp om demokratiet. I denne tilsynelatende meningsløshet aner vi at demokrati ikke kan defineres absolutt, det er et relativt begrep: Mer hemmelighold og færre kunnskaper gir et dårligere demokrati. Men for å bevare demokratiet må vi likevel ha hemmelighold og derigjennom nødvendigvis senke kunnskapsnivået.
Logisk har vi her et tankekors som for mange er tungt å bære. Bør vi kaste det, rett og slett ved ut fra alle våre forutsetninger å gå inn for maksimal åpenhet, kombinert med en ubetinget adgang til konstitusjonell kontroll der det kan reises tvil? Er det nettopp i adgangen til konstitusjonell kontroll problemet stikker? Det er mye som taler for det, notabene under den forutsetning at kontrollen blir lagt i hendene på mennesker som tillitsfullt kan godtas av alle nordmenn. I brede grupper av vårt folk har man idag ikke denne tillit. Så enkelt er det, og så vanskelig.
Det er i den sammenheng jeg gjerne vil se den nyutkomne boka til E i n a r H ø g e t v e i t, "Hvor hemmelig?" - som behandler offentlighets-prinsippet i Norge og USA, særlig med henblikk på militærpolitiske spørsmål.
Boka har mye til felles med den tidligere utkomne "Hemmelighold og demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk" av P e r H e l s e t . De omhandler begge hemmelighold, som med støtte hos en lang rekke autoriteter, blir fremholdt å være brukt i altfor stor grad i vårt land. Forfatterne er begge jurister, og begge arbeider er utført med støtte fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd. Forfatterne har støtt på de samme vansker med hensyn til datainnsamlingen - vel ikke mer enn man kunne vente siden de skriver om hemmelighold. Men samtidig utfyller de hverandre.

Høgetveit har konsentrert seg om forskjellene mellom Norge og USA når det gjelder offentlighet og hemmelighold av forvaltningens saksdokumenter. Forfatteren konkluderer med at det utvilsomt er langt større åpenhet i USA enn i Norge med hensyn til regler og praksis på dette området. Høgetveit peker på at dersom man ønsker større åpenhet hos norske mydigheter, er det nærliggende å gå inn for endringer i den norske offentlighetsloven. I en viss utstrekning kan de amerikanske reglene her tjene som modell. Likevel er det viktig å peke på at lovendringer i seg selv neppe vil føre til mindre hemmelighold. Loven må også b r u k e s av dem som er interessert i mer offentlighet. De som ønsker mer offentlighet må utfordre den byråkratiske forvaltning på bred front, dersom de vil motvirke motviljen mot offentlighet.

Helset på sin side, ser et viktig aspekt ved forholdet mellom deltagerne i den politiske beslutningsprosess i Norge. Hvilken betydning har f.eks. informasjonsformidlingen mellom Regjeringen og Stortinget for demokratisk styring av utenrikspolitikken? På grunnlag av begivenhetene de senere år, er nasjonalforsamlingens avmakt blitt understreket ytterligere, sier Helset;
"Det nye i bildet er at Stortinget ikke bare mangler evne men også vilje til å kontrollere den utøvende makt på dette området. Jeg tror det er belegg for å operere med en hypotese om at Stortinget helt klart "abdiserer" fra enkelte deler av utenrikspolitikken."

Jeg skulle anta at Helset her tråkker på den ømmeste tå i hele vårt politiske klaviatur. Han er her inne på et forhold som bør gjøre det klart for alle at vår grunnlov fra 1814 ikke er en fribillett til fremtiden som skal sikre oss evig, demokratisk lykke. Det er lett nok å vise at tesen "All makt i denne sal" er en myte, og vi får tro at fedrene på Eidsvoll ville ha snudd seg i sine graver, om de hadde kjent til hvordan dagens representanter suspenderer sin innsynsrett.
Den enkelte velger vil vel også tro at han gir sin stemme til den som vil bruke sin innsynsrett - for ham, og at det er nettopp derfor vedkommende blir valgt. Det er helt på det rene at mange representanter fra de fleste partier føler dette som et problem. Men de er selv ofre for et system, der partienes nominasjonssystem er et viktig ledd.
I "Evensen-boka" (Tiden 1980) skriver representantene Anne-Lise Bakken, Inger Lise Gjørv, Kirsti Kolle Grøndahl og Ingrid Eide at vesentlige opplysninger, argumenter, motforestillinger og avveininger blir holdt hemmelig for det store flertall av Stortingets representanter. At denne alvorlige kritikk nærmest er blitt feiet under teppet, er et tegn på at vårt demokrati idag er i akutt krise.
Hvis flere elever i klassen klager på at de ikke kan se hva som står på tavlen, bør det være mer enn grunn god nok til å få undersøkt belysningsforholdene, selv om de andre elevene sier seg fornøyd med ikke å se det grann.
Hvis det ikke kan ryddes opp i dette, kan man like gjerne utstyre stortingsrepresentantene med hjemreisebillett, og leie etpar strømaskiner fra Oslo Veivesen isteden. Av kosmetiske grunner kunne disse fiffes opp med girlandre og gis navnene Demokrati 1 og 2. Det blir mye billigere, dessuten har man den fordelen at strømaskiner ikke løper til KGB og sladre i tide og utide.
Høgetveit og Helset gjennomgår regelverket for hemmelighold, både som det er, og som det etter forfatternes mening burde være. Det kan være detaljer å sette fingeren på. Bøkene er heller ikke altfor lettleste, og forfatterne kunne med fordel popularisere noe av materialet, i artikkelform for eksempel. Men hovedsaken er at de har gjort en fin og modig innsats på et upopulært felt, der løsningen ikke så mye ligger i nye detaljerte regelverk, men i en gjennomgripende norsk konstitusjonell debatt, som må komme.

Høgetveit, "Hvor hemmelig?" 425 s. Pax 1981.
Helset, "Hemmelighold og demokrati" 256 s. U-forlaget 1981.

Med kamel i stresskofferten

For en utenforstående er det på flere områder blitt vanskelig å orientere seg om offentlige saker og å gjøre seg opp begrunnede meninger. Det er ikke fordi vi ikke får tilstrekkelige mengder informasjon. Tvertimot vil en noenlunde oppmerksom avisleser og leser av offentlige dokumenter, ofte føle at han nærmest drukner i informasjoner. Intensjonene i offentlighetsloven var nok gode, men det er vanskelig å se at de har hjulpet noe på dette. Mengde er ikke det samme som kvalitet, heller ikke det samme som klarhet. Det er et faresignal når man etter alvorlig å ha søkt å sette seg inn i et samfunnsspørsmål, har fått følelsen av at en om mulig er blitt enda mer forvirret, at spørsmålene yngler og stiller seg ubesvart i kø.
En slik usikkerhet kan også føre til at man gjerne i ren desperasjon, unnlater å delta i en samfunnsdebatt som kanskje ellers hadde vært nyttig:
Spørsmålene er - subjektivt sett - blitt så innviklet at det er best å tie stille, for at man kanskje ikke skal dumme seg ut. På denne bakgrunn vil man kanskje forst min tvil om hvorvidt jeg i det hele tatt bør ytre meg om den konkrete sak jeg har tenkt å ta opp her: Forsvarskommisjonenes forslag til økning av forsvarsbudsjettene, sammenholdt med Regjeringens langtidsprogram 1979 og de vedtak som er gjort om dette innen NATO. Kommisjonens innstilling ble avgitt i mars 1978. Under lesningen av det følgende er det viktig å holde denne dateringen fast.
Kommentarene til kommisjonsinnstillingen i aviser, radio og fjernsyn, ble overraskende beskjedne, så viktig som den er blitt understreket å være. En årsak kan ligge i at den er lite tilgjengelig, at den på noen nok kan virke nokså énøyet i fremstillingen, at den ikke reflekterer noen følelser og at den med respekt å melde er kjedelig ensformig lesning. Dette skyldes også at den gir lite næring til dem som er ute eter faktiske opplysninger om vårt lands situasjon. Der hvor fremstillingen virkelig tilspisser seg og krever en faktisk begrunnelse for kommisjonens forslag, bøyer den unna med å henvise til de "sikkerhetspolitiske hensyn". Med disse hensyn, som ikke gis noen annen definisjon enn at de er sikkerhetspolitiske, gis en universalbegrunnelse for alle kommisjonens forslag. For en intellektuelt sett redelig tilnærming til problemene, kan noe slikt ikke være nok.

Men motforestillinger eksisterer, som det blandt annet fremgår av en uttalelse fra Statstjenestemannskartellet, gjengitt i Aftenposten 1. feb.'79. Det blir hevdet at flertallshenstillingen viser at norsk forsvarsplanlegging og tenkemåte er sterkt påvirket av NATO, kanskje særlig innen deler av det politiske liv og på høyere administrativt plan i Forsvaret:

"En forsvarskommisjon og sekretariatet for samme, burde vært satt sammen av folk som ikke direkte har vært med på å prege forsvarets utvikling i kraft av sine embeter eller stilling forøvrig. Kommisjonens hovedsekretær, E. Himle, satt gjennom mange år som forsvarsråd i Forsvarsdepartementet. I selve kommisjonen satt tidligere forsvarsminister G. Hellesen, og forskningssjef Klippenberg ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Enkelte har hevdet at det gjør seg gjeldende en form for stormaktstenkning, uten at det foreligger det nødvendige ressursgrunnlag for dette. Vi bør søke å ivareta det nasjonale særpreg i nødvendig grad."

I Aftenposten 9. mai 1979 sier generalmajor Johan Koren Christie at våre mydigheter i lang tid bevisst har undertrykket en åpen debatt om Forsvarets grunnleggende forutsetninger, til skade for vårt forsvar. Generalen hevder også at våre folkevagte har vært både svake og uklare når det gjelder å definere vår forsvarspolitikk.
I en artikkel i Arbeiderbladet fremholder oberst O.J. Hald på sin side at vårt militære forsvar idag i for stor grad har preg av et stormaktsforsvar i miniatyr, og at det i sterkere grad bør bygge på nasjonale ressurser.
Kommisjonens hovedforslag går som kjent ut på at vårt land bør investere en større del av våre forventede oljeinntekter i en økt økonomisk militær innsats innen NATO-samarbeidet. Kommisjonsflertallet sier, s.105:

"Kommisjonen har i avsnitt 11.3 redegjort for hvordan alternative budsjettforutsetninger er brukt i forsvarsanalysen. Kommisjonen er ut fra en s a m l e t v u r d e r i n g blitt stående ved et midtalternativ. Dette forutsetter en g j e n n o m s n i t t l i g å r l i g r e e l l b u d s j e t t v e k s t p å o m l a g 3 p r o s e n t i 1 5 - å r s p e r i o d e n ."

Det dreier seg altså om en reell vekst i forsvars-budsjettene på nær 50 prosent på 15 år.

Det er to hensyn som er avgjørende for kommisjonsflertallets forslag her. For det første sikkerhetspolitiske hensyn, for det annet økonomiske prognoser. Som nevnt ble innstillingen avgitt i mars 1978. Noe beklemmende må det ha vært for kommisjonsflertallet at dets klarsyn m.h.t. de økonomiske prognoser allerede ved avgivelsen måtte fortone seg som tvilsomt, for å si det pent. Båret frem, som flertallet var, på oljeeventyrets rosenrøde bølger, måtte det føles dobbelt hardt å bli skyllet i land på værhårde granittklipper, hvor finansminister Kleppe så langt fra sto klar med "öppna famnen", men tvertimot sto med øksen klar. Men vel, det går opp og ned her i verden, og forslaget var i alle fall fremsatt, bygget på kommisjonens egne samvittighetsfulle undersøkelser, om en "gjennomsnittlig årlig reell budsjettvekst på omlag 3 pst gjennom 15-årsperioden."
På dette tidspunkt kan det være på tide å minne om Thomas Alva Edison, glødelampens oppfinner. Denne fortreffelige mann sies også å ha vært nære ved å få æren for å oppfinne telefonen. Som kjent ble det Bell som for ettertiden er blitt stående som oppfinner av dette nyttige instrument. Men dette er ihvertfall en av disse episodene fra historien hvor noe likesom har "ligget i luften".
Kan vi ha hatt et lignende, merkelig tilfelle her?

I mai 1978 dro statsminister Oddvar Nordli til Washington for å delta i møte med regjeringssjefene i NATO-landene og NATO-rådet. Fra dette møtet ble det utsendt et offisielt kommuniké, som på en pussig måte synes å bekrefte eksistensen av visse parapsykiske fenomener også i internasjonal politikk.
Kommunikéet viser til møtet av NATOs forsvarsministre i London året før, i m a i 1 9 7 7 , og sier om dette at

"These Allied leaders noted with satisfaction, that almost all countries had indicated their intention to adjust their financial plans for defence in accordance with the aim established in the 1977 Ministerial Guidance, of an annual increase in defence expenditure in the region of 3 % in real terms. ... This Long-Term Defence Programme has been developed, in response to directives given at the Summit Meeting held in London in May 1977, as a means of strengthening the ongoing NATO force planning and international programmes, in the face of the challenge to Alliance security posed by the continuing momentum of the Warsaw Pact military build-up."

For mennesker med interesse for beslutnigsprosesser i dagens Norge, bør dette kommuniké sammenholdt med kommisjonsinnstillingen og Regjeringens langtidsplan studeres nærmere. Uten reservasjoner gir kommisjonen i mars 1978 en innstilling som fremstilles som kommisjonens eget forslag, og som har et hovedinnhold som tilsynelatende ord til annet er uttrykt i en såkalt "Ministerial Guidance", vedtatt i London året før, av NATOs forsvarsministre, bl.a. statsråd Rolf Hansen.
Er dette virkelig parapsykologi, har med andre ord kommisjonsflertallet vært ubekjent med denne "Ministerial Guidance"? Eller hadde det vært like godt om kommisjonsflertallet hadde gjort klart rede for at det lå et amerikansk forslag (krav?) til grunn for kommisjonsinnstillingen, som senere var gitt tilslutning av bl.a. forsvarsminister Hansen?
For en alminnelig, uopplyst avisleser kan saken fremkalle uønskede forestillinger om en norsk forsvarsminister på vei hjem fra London med et forslag fra NATO (opprinnelig USA) om at de norske forsvarsbudsjetter gis en reell økning på 3 % hvert år.
For ministeren kan det kanskje ha fortonet seg som litt av en kamel å tre ned gjennom halsen på stortingsrepresentanter, fra alle partier. Men kanskje det ville kunne gå dersom man underhånden fikk F o r s v a r s k o m m i s j o n e n til å fremsette dette som et eget, norsk forslag, bygget på kommisjonens egne nitide undersøkelser?
Var det på noe tidspunkt kontakt mellom forsvarsminister Rolf Hansen og representanter for kommisjonen om å gjør en liten "vri" her? I tilfelle med hvem? Er dette bare uønskede forestillinger fra en avisleser som åpenbart ikke kan ha forstått saken? I så fall vil kanskje noen hjelpe til med å oppklare den.

Ennå så sent som i et fordrag 8. januar iår (? vet ikke hvilket år pappa skrev dette) later statsråd Hansen til å ville bygge videre på en myte. Han sa da at "jeg kan illustrere dette ved å peke på at Forsvarskommisjonen anviser en volumvekst på 3,3 % i en 15-årsperiode". Det gjøres imidlertid klart at NATO i mai 1978 - altså etter at Forsvarskommisjonen hadde avgitt sin innstilling - endelig vedtok å gå inn for minimum 3 % reell årlig vekst i gjennomsnitt for forsvarsbudsjettene i årene 1979-84.
Det er flere tvetydige opplysninger i avisene om denne saken. Verdens Gang opplyste f.eks foran toppmøtet i Washington at initiativet til langtidsprogrammet ble tatt av amerikanerne, etterat president Carter hadde erklært at USA var villig til å utvide sine forpliktelser overfor NATO - under forutsetning av at de andre medlemsland gjorde det samme. Er dette uriktig? Eller finnes det en annen begrunnelse som må befinne seg bak hemmeligholdets syv slør?

Enda mer forvirrende virker stortingsmann Hysing-Dahls forskjellige utsagn om dette, bl.a. i Arbeiderbladet 20. feb. '79, der han antyder at Stortinget allerede har gitt en slags konsens til hans syn, som såvidt forståes, innebærer en maksimal satsning for å holde tritt med Sovjets militærpotensial i tråd med Ministerial Guidance fra 1977. Tidligere har han hevdet at det er de militære muligheter som foreligger på sovjetisk side, som må legges til grunn for våre forsvarstiltak, ikke spekulasjoner om Sovjetunionens intensjoner.
Det virker som om Forsvarskomitéens formann her demonstrerer noe som minner om dr. Strangeloves stormaktstanker, og beveger seg temmelig fjernt fra hva som bør være våre ideelle mål. Det må ligge en kortslutning til grunn for denne Hysing-Dahls hovedtanke, som han stadig kommer tilbake til.
Det kan umulig være riktig bare å legge allskens militære muligheter til grunn for vår utenriks- og forsvarspolitikk. Jeg slutter meg helt til general J. K. Christies ytring (nevnt foran) av 9. mai 1979, der det heter at det ikke e r og ikke b ø r være våre militære myndigheter som fastlegger vår forsvarspolitikk. Det er en samlet, ansvarlig p o l i t i s k vurdering vi bør kunne vente oss av Forsvarskomitéens formann. Det er det vi har ham for, ikke for å ha en kritikkløs og hodeløs etterplaprer etter våre mest vulgær-militaristiske agitatorer.

Det amerikanske forslag om 3 % reell økning av det norske forsvarsbudsjett i 15 år, gjentatt av forsvarsministrene i 1977 og gitt en norsk bunad av Forsvarskommisjonen i 1978, ble så fremmet i en melding fra Regjeringen 25. mai 1979.
Leseren av dette dokument vil finne at det må ha vært lagt megen vekt på å få iført kamelen en klesdrakt som skulle gjøre den minst mulig synlig under passasjen gjennom Stortingets eketresdører, den har nærmest fått silkebukser på. For dem som lytter til NRK eller som leser aviser, er det ihvertfall nå nærmest umulig å skjønne hva det dreier seg om.

Et par eksempler får klare seg.

Aftenposten 25. mai 1979:
"Sparekniven på personell i forsvaret. Forsvaret vil i tiden frem til 1984 få mindre penger til og redusert personellstyrke i forhold til de anbefalinger som Forsvarskommisjonen fremla ifjor høst. I en stortingsmelding fra statsråd i formiddag, heter det at utsiktene for Norges økonomi i første del av 1980-årene nå er vesentlig anderledes enn da kommisjonsforslagene ble utarbeidet. Den årlige vekst foreslås til tre prosent, mot kommisjonens forslag på fire."

Arbeiderbladet 26. mai 1979:
"Færre folk i forsvaret. Regjeringen foreslår betydelige personellreduksjoner i Forsvaret, går det frem av en stortingsmelding som passerte statsråd igår. I meldingen som omhandler innstillingen fra Forsvarskommisjonen, heter det at det er nødvendig med en omfattende gjennomgang av Forsvarets organisasjon, med sikte på en markert innsparing av antall personell. På en rekke punkter fraviker meldingen de anbefalinger Forsvarskommisjonen har gitt. ... Forsvarskommisjonen har foreslått en årlig budsjettvekst på fire prosent, mens Regjeringen legger opp til en vekst på tre prosent i året."

Med respekt å melde er dette i beste fall sterkt misvisende. Det vesentlige her er ikke - hva man gir inntrykk av - at Regjeringen her går inn for besparelser. Det vesentlige er at Regjeringen i og med denne melding, etter utenlandsk påtrykk, forsøker å gi våre forsvarsbudsjetter, så store de enn er fra før, en planmessig, voldsom økning hvert år i 15 år fremover, foreløpig frem til 1984.
Det kan sies meget om innhold og realiteter i dette forslag. Det får ligge her. Men måten dette forslag fremmes på overfor den norske befolkning, virker med respekt å melde lurvete. Det er min påstand at det er umulig for alminnelige mennesker, med alminnelig utrustning og ansvarsfølelse, å finne ut av hva det egentlig er som foregår over hodene på dem av maskepi og manipulering. For oss, som med alle sanser og hele vårt sinn vender oss mot de totalitære regimers forfølgelse av tro og tanke, med fengslinger og tortur, er det et tankekors at vi idag, innen vårt eget land, må stille våre egne myndigheter et inntrengende krav om redelighet i offentligheten. I denne sak synes ikke de mest elementære krav i denne retning å være imøtekommet.

Notat fra demonstrasjonen i Stilla 14.jan. 1981

Til: Forsvarsdepartementet v/statsråd Thorvald Stoltenberg
Fra: Byråsjef Viggo Aagaard
Dato: 27.jan 1981
Om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget

Av Statsråden er jeg gjennom ekspedisjonssjef K. Heidenstrøm, blitt anmodet om en orientering om min befatning med denne sak. Selvsagt vil jeg gjerne gi en slik orientering.

I min ferie i uke 3/81 besøkte jeg familiemedlemmer som for tiden er bosatt i Narvik. Jeg reiste derfra med Nord-Norge-bussen mandag 12. januar til Alta, der jeg ble innkvartert privat. Påfølgende dag gikk jeg til fots fra Alta gjennom Stilla til Folkeaksjonens hvileleir, og etter etpar timer her, tilbake til Stilla. Natt til 14. januar overnattet jeg så her i friluft - i en snøgrop - på samme måte som (såvidt jeg kunne vurdere) ca. 8-900 motstandere av utbyggingen. Jeg vil forøvrig gi min kompliment til disse for rolig og verdig opptreden. Jeg mottok et sterkt inntrykk av at særdeles alvorlige overbevisnings- og samvittighetsgrunner var avgjørende for deltagelsen, og at man har med mennesker å gjøre som er vel utrustet, etisk høyverdige, omtenksomme, hensynsfulle og rettskafne. Bildet var altså totalt forskjellig fra det man vanligvis får fremstilt av "langhårede, uansvarlige yrkesdemonstranter" om hvem selv de verste invektiver ikke er sterke nok.
For meg var dette møtet med "demonstrantene" en påminnelse om hvor ytterst betenkelig det er i et samfunn, å massekriminalisere handlinger som springer ut av sterke samvittighetsgrunner hos ellers aktverdige mennesker.
Under politiaksjonen som satte inn tidlig om morgenen 14.jan var jeg hele tiden tilstede i Stilla sammen med de øvrige "demonstranter". Mine kriminelle gjerninger er visst ellers ikke så mye å skryte av, men jeg kan huske bl.a. å ha vært med på å synge "Ja, vi elsker" og andre nasjonale sanger. (Jeg hørte forøvrig en liten gruppe synge "Vår Gud han er så fast en borg" mens politiet vrimlet inn. Noen vil flire av dette. Jeg gjør det ikke.)
Utpå ettermiddagen ble jeg så fraktet i Sivilforsvarets kjøretøyer til en campingleir nord for Alta og sluppet løs etter lang venting utendørs i sterk kulde. Noe forelegg har jeg pr. dags dato imidlertid ikke mottatt. Det ville forøvrig heller ikke bli vedtatt.

For ordens skyld meddeles at jeg tidligere ikke er bøtelagt eller straffet, men at jeg har en viss konkret erfaring fra krigstiden m.h.t. å ligge i lenker.
Fra embedsmenn i forsvaret er jeg blitt foreholdt at min deltagelse i Alta må betraktes som et brudd på min embedsed om troskap mot Kongen og konstitusjonen. Hvis dette skulle være en ansvarlig departementsoppfatning, går jeg ut fra at det vil bli tatt rettslige skritt mot meg. I motsatt fall går jeg ut fra at den nevnte oppfatning i k k e er en ansvarlig departementsoppfatning.
Jeg vil gjerne si litt om min begrunnelse for å delta i protesten mot Alta-utbyggingen slik denne saken er blitt fremmet. Først den subjektive:
Min deltagelse i Alta er ikke ment som en demonstrasjon. Den er et nødrop fra et enkelt menneske, et nødrop som gjelder en stadig tiltagende umenneskeliggjøring og polarisering i vårt samfunn idag, som gjelder alvoret i de samvittighetskonflikter som store deler av vårt folk idag er drevet opp i, og som gjelder de grunnleggende og ytterst betenkelige svakheter som nå stadig tydeligere avdekkes ved vårt demokrati, slik det praktiseres med sviktende konstitusjonell kontroll. Det er min oppfatning at Stortinget i en rekke viktige saker i de senere år, ikke er blitt orientert på en ansvarlig måte. Dette gjelder også saker jeg selv har behandlet som embedsmann.
I rettslige former vil jeg gjerne forklare meg nærmere om dette. På grunn av taushetsplikt har jeg selvsagt ikke kunnet ytre meg offentlig om dette.
Alta-saken har jeg imidlertid ikke behandlet, slik at jeg her mener å stå friere. Dessuten sorterer den offisielt under et annet departement.
I en velkomsttale under et større møte på Lysebu 12. des. 1980 fremholdt jeg:

" Vi hverken kan eller vil gi våre partipolitikere råd om partipolitikk, men vi mener å ha en viss rett til å minne dem om det samhold vi hadde, slik som det manifesterte seg i Norge under den annen verdenskrig, og verdien av toleranse på tvers av parti- og landegrenser. I en verden, som synes så totalt avsporet som vår, med en polarisering av meninger, og hatske utfall mot annerledes tenkende, synes det å være en viktigere oppgave å minne om dette, enn å stramme kjevemusklene enda mer og stedig tviholde på sitt."

Et utførlig referat fra møtet (Flensborg Avis 30.des. 1980) vedlegges, likeså referat fra en tale jeg holdt 16. april 1980 på Universitetsbiblioteket (forøvrig i nærvær av Kongen), der jeg i siste halvdel kommer inn på de grunnleggende tanker. Jeg ber om at referatene blir lest. For meg danner de tanker som kommer til uttrykk en naturlig bakgrunn for min deltagelse i Alta.
En detaljgjennomgåelse av selve saken finner jeg det ikke riktig å gå inn på her; jeg har langt på vei forståelse for de anførsler Inger-Lise Skarstein gjør i Aftenp. 26. jan. 81 (selvsagt uten partimessig stilligtagen fra min side), idet jeg peker på følgende hovedpunkter:
Stortinget er ikke godt nok orientert, saken har vært slett behandlet av statsadministrasjonen, og domstolsbehandlingen er ikke avsluttet. Viktigere er det å se saken i perspektiv, i sammenheng med andre viktige saker for vårt land, og i sammenheng med idealer og tradisjoner som vårt land skal være så rikt på.

På denne måten kommer mitt nødrop med en henstilling til Regjeringen om å kaste prestisjehensynene overbord, og finne tilbake til de idealer som bar vårt land frem i 1940-45, om samhold, toleranse og demokrati bygget på ytringsfrihet og konstitusjonell kontroll.
Dette skjer ikke ved formaljuridiske prosedyrer, misbruk av idealistiske landsmenn og misbruk av hemmeligstempler, men ved å gå ut med en åpen hånd.

Norsk krigsleksikon: Viggo Aagaard